Jeg vil innlede hele dette innlegget med å si at ved «sykt barn» betyr det ikke nødvendigvis at barnet har kroniske sykdommer som det vil ha resten av livet.. Det jeg mener med overskriften er å være mamma til et barn med mer sykdom enn vanlig/normalt.. De fleste foreldre kan vel skrive under på at mammahjerte har det vondt når våre små er syke. Selvom det «bare» er en barnesykdom, en sterk forkjøelse eller andre ting. Så i bunn og grunn er det dette jeg prater om.. En mors tanker og følelser..

Siden Matias ble født (Juni 2011) har jeg jo fått mange nye lesere. Så det er nok ikke alle der ute som har fått med seg hele vår historie.. Men kort sakt har han måtte slite mye med sykdom. Jeg satt i går kveld og skravlet litt med mannen min.. Jeg startet og ramse opp alle sykdommer/plager Matias har hatt siden han ble født og satt igjen med litt småsjokk. Ofte kan slike dumme tanker som: «Du bare overdriver Veronika..» ta overhånd. Men når sykdomsforløpende kom på rekke og rad ble jeg helt paff.. Kikhoste (mest sansynlig..), kolikk, KISS syndrom, låsninger i nakke/rygg (fikk oppfølging av kiropraktor og fysio i 1/2 år), lungebetennelser, RSvirus, astma, astmaanfall, falsk krupp, halsbetennelser (mange..), ørebetennelser (mange..), hovne mandler, omgangssyke, vannkopper, hånd-fot og munnsyke osv.. Jeg satt igjen med tårer som presset på i tårekanalen. Det var først når jeg ramset opp alt dette at tankene begynte å sveve tilbake til perioder der Matias var syk. Såklart er mange av disse sykdommene helt normale (spesielt barnesykdommer), men han har liksom fått «alt» bare sitt første år..

Mens det står på som værst er det tøft.. Barnet ditt er sykt (ofte veldig sykt) og man føler seg hjelpesløs. Spesielt de første mnd besto av mye uvisshet.. Hva gjorde Matias syk og hvorfor ble han ikke bedre..? Vi tok prøver i hytt og gevær, men svarene var få.. Etter et halvt år måtte vi takke oss med at han hadde astma. At dette var opphavet til alle plagene/infeksjonene/anfallene som han hadde hatt. Ingen har enda klart å gi oss et konkret svar på at dette er astma. Men så lenge astmamedisiner fungerer sier dem at det er astma.. Vi har i dag ventoline og flutide som innhalasjon og ventoline og saltvann i pariapparat.

Sykdomsperiodene er som sakt tøffe. Matias har et veldig svakt imunforsvar, så hver gang han blir syk må vi brette opp armene og gjøre oss klare.. Når han fikk vannkopper var han plaget i 2 uker og hele kroppen var fylt.. Søstra derimot fikk et par stk og var syk i bare noen dager… Det samme gjaldt denne hånd, fot og munnsyken. Fy, så plaget han ble.. Men når man er midt oppi all sykdom er man veldig konsentrert om hva som skjer der og da.. Og at man skal gi barnet alt man har. Det er først når ting «roer seg» at det blir tøft. Man får kjenne på kroppen sin hvor preget man blir. Man er sliten og utmattet. Man føler man går på ekstrabatterier (som også for lengst burde vært utladet).. Men den største påkjenningen er alle medfølelsene for Matias. Det er så vondt å se sitt kjære lille barn være så mye syk. Se våkennettene med skrik, se hvordan han sliter med å få i seg nok luft (under sykdommer forbundet med astma), se at han ikke spiser og går ned i vekt, se slappheten og utmattelsen hos den lille kroppen.. Ja, jeg kunne forsatt men litt hensyn skal jeg ta :)

Jeg får ofte spørsmålet om hvordan jeg klarer og orker å holde på med skole, jobb, oppussing osv ved siden av alt dette.. Svaret på det er vel at alt dette er en «avkobling». Jeg liker det jeg lærer på skolen, jeg elsker jobben min og nyter det å pusse opp. Så når jeg får gjøre disse tingene.. Ja da har jeg «Veronikatid». Jeg kunne sluttet på skolen og kanskje i jobben og kun konsentrert meg om å være hjemme. Men da ser jeg for meg at jeg ville vært enda mer sliten. Jeg må ha litt «input» fra annet rundt meg som jeg syntes er spennede og interesant.

Ikke misforstå meg.. Vi har mange gode perioder her hjemme også, og det er vel de som gir meg aller mest. Dans og svømming er to akiviteter barna i huset går på (dans er mest for Martine men det hender Matias blir med). Å være med på slike aktiviteter med barna er kjempe moro! Frihelgene der alle 4 bare er sammen og nyter hverandres selskap.. Når vi plutselig tar en spontantur sammen, enten om det er ut på tur, til byn eller i fritidsparken. Dette er mine byggesteiner. Det er her jeg bygger meg opp psykisk sakte men sikkert.. Og det er pga dette at jeg er «klar for fight» når neste sykdomsperiode kommer..

Men en viktig ting er å faktisk gjøre noe koselig ut av sykdomsperiodene. De er fylt med så mye tristhet, at jeg er nøye på å prøve mitt beste med å gjøre det så koselig som mulig.. Ved hjemmedager passer jeg på at det er ryddig og koselig rundt oss og jeg brenner telys (spesielt nå på høstformiddager) slik at det blir en lun og koselig stemning her hjemme. Jeg legger fra meg mobil, pc og fokuserer kun på den vesle gutten vår. Han får ligge på bryste å kose med mammaen sin så mye han vil. I perioder har han såpass mye vondt at han omtrendt ikke eier søvn. Da får Matias sove på mammas bryst så mye han vil. Og da merker jeg at han koser seg. Han krøller gjerne hendene imellom sin mage og min.. Jeg trer et pledd over han og han vrir hode sitt og lager en «mm» lyd som tyder på at nå har han det godt..

Tårene.. Det er noe jeg sliter med… Jeg trodde jeg etterhvert ville bli «herdet» og at jeg kunne snakke om dette emne uten å grine.. Men det klarer jeg faktisk ikke.. Og det er utrolig slitsomt! Er vi hos legen og hun begynner å prate om Matias sin fortid kommer tårene.. Sier legen «Nå har du virkelig hatt nok lille venn» kommer tårene.. Er jeg på helsestasjon og vi kommer inn på emne kommer tårene.. Guri, at jeg ikke kan ha en normal og reflektert samtale om Matias sin forhistorie med sykdom irriterer meg grønt! Jeg stopper jo opp før jeg rekker å bli ferdig med det jeg egentlig skulle si.. Når Matias var på sitt aller værste ( de første 6 mnd) tok det helt overhånd. Mens han var veldig syk gikk det helt fint og jeg tok egentlig veldig lett på alt. Men når det begynte å gå bedre, begynte jeg også å innse hvor alvorlig hele situasjon hadde vært. Han hadde jo hosting som gjorde han ble blå og noen ganger ikke fikk puste på en stund.. Først når alt roet seg fikk jeg en skikkelig knekk og det var vel ganske åpenlyst å se at jeg trang noen å snakke med. Jeg ville ikke snakke om tema, mens hos helsesøster hadde jeg ikke noe valg. Og når det ble snakket om brøyt jeg ut i gråt, og hun så derfor behovet for videre hjelp. På helsestasjon hadde dem psykologer som var tilgjengelig om man trengte samtaler.. Og dette benyttet jeg meg av. Utrolig godt! Her fikk jeg pratet om alt og fikk virkelig gråtet fra meg. Det er rart hvordan man har laget seg et bilde av hvordan den første tiden vil bli.. Og når sløve kosedager blir gjort om til engstelse, fortvilelse, sykehusbesøk, legebesøk, fysiobesøk og kiropraktorbesøk gjør det virkelig noe med en.. Litt etter litt klarte jeg å fordøye alt og hadde klart å bygge meg litt opp igjen..:) Det føles utrolig godt å kunne skrive alt ned .. Selvom jeg sitter her med tårer langt nedpå kinnet kan jeg likevel fortsette å skrive.. Jeg trenger ikke bruke munn, og ingen kan se meg..

Her var du helt nyfødt lillevenn.. Jeg kunne ikke lengre beskytte deg, slik som jeg kunne da du lå så fint inni min mage..

Og det er viktig å tenke på at «det kunne vært værre».. Selvom alt dette er utrolig vanskelig for både foreldre, barn og søsken så kunne det vært enda værre. Matias er fult fungerende på alle mulig områder, og det er jeg veldig taknemlig for. Han er helt normal i utviklingen og alt der går på skinnende bånd. Vi har et håp om at alt dette kun er «barneastma og store mandler» og at han vokser det av seg med tiden. Noen har jo sykdommer/plager som de må leve med resten av livet. Nei, vi er heldige vi.. Som har et «friskt» og helt velfungerende barn.. Matias er blid som solen selv og han er til «å spise opp». Vi er så heldige og velsignet med våre to pefekte barn! :)

Dette ble et veldig langt og kanskje rotete innlegg.. Men jeg har fått mange spm om nettopp dette. Jeg har vurdert lenge om dette er noe jeg ønsker å dele med alle, og jeg kom til slutt frem til at dette kanskje kunne være viktig å dele.. Kanskje for andre som er i samme situasjon.. Eller kanskje rett og slett vise hvordan vi takler hverdagen, selv med sykdom og plager.. Og ikke minst for å vise at vi faktisk har det koselig sammen selvom sykdomen herjer som værst.. Om du fortsatt henger med så takker jeg for at du tok deg tid til å lese innlegget :)

Del innlegget mitt

28 thoughts on “Å være mamma til et «sykt barn»

  1. Heisann, Veronica :-)

    Synes det er flott å lese så ærlige innlegg fra andre mammabloggere :-) Jeg og mannen min vet akkurat hvordan dere har det. Først vil jeg bare gi deg en klapp på skulderen og en klem gjennom skjermen ;-) Det er ikke lett å være foreldre til et sykt barn. Det er tungt mentalt å hele tiden være beskymret og maktesløs.

    Sønnen vår ble født med ganespalte og en sekvens i halsen sin som gjorde at han fikk mange pustestopp det første halv året av livet sitt. Vi dro hjem etter to uker på sykehuset med hjerte og lungeredning, og fikk »prøvd ut» dette opp til flere ganger den første tiden. Sommeren kom og han blei lagt inn med »tarm inni tarm», noe som kan være dødlig hvis man ikke får gjort noe med det fort. På sykehuset blei han smittet med to forskjellige influensaer, så dobbeltsidet lungebetennelse. Vi var på syket huset hele den sommeren. Et par ganger etter på var vi også innom sykehuset pågrunn av pusteproblemer. Våren etterpå fikk han operert ganen og dren i ørene (han hørte bare 30%). Den våren begynte vi virkelig å merke at han lå langt etter og var altfor mye syk til at det var normalt. Etter en time på sykehuset (noe jeg trodde var en drensjekk), blei det satt spørsmål om sønnen vår hadde et syndrom. Hele det året gikk til å få sønnen vår utredet for noe vi ikke visste hva var. Etter et år fikk vi svar på genprøvene at det var en genfeil – delesjonssyndrom. Lista er lang på hva dette omfatter. Ingen på sykehuset kunne hjelpe oss med informasjon, fordi sønnen vår var nr. 2 i Norge med denne genfeilen. Så det neste året gikk til å studere genfeilen, skaffe oss informasjon, jobbe med barnehagen om et tilrettelagt opplegg og gå på masse kurs om alternativ kommunikasjon. I dag går sønnen vår og kan utrykke sin behov, men mangler en del forståelse kognetivt og vil mestsannsynelig aldri begynne å prate. Heldigvis er han verdens blideste gutt og full av kjærlighet :-D

    Når jeg leser deres historie blør hjerte mitt litt sammen med dere. Det er tungt å være foreldre til et sykt barn, men dere er superflinke! Jeg kjenner ikke dere, men jeg vet hvordan det er selv. Dere skal vite at dere er de beste foreldrene sønnen deres kan ha og et dere gjør en super jobb :-D Alle foreldre fortjener å høre det oftere ;-) Lykke til med lille nurk!

  2. Det er vanskelig å være mamma, og du kan ikke være en pyse om du skal mestre dette :) Selv har jeg en gutt som har vært så alt for mye syk, med nesten samme listen som du beskriver. Men i tilegg sover han ikke og har en rekke andre «symptomer» legene ikke kan gi oss en forklaring på. Men for hver gang han blir dårlig og vi vet at det blir lange uker foran oss gråter hjerte mitt, for jeg vil jo ikke at skatten min skal ha det vondt. Du har beskrevet følelsene på en god måte, og du skal vite at du ikke er alene. For selv om ikke barna våre er «livstruende» syke, betyr det ikke at vi har det bedre når de er dårlige. Ofte har jeg sittet med en følelse at siden de ikke finner noe alvorlig feil, trenger de ikke lete etter grunnen til at han hele tiden blir syk. Så som regel sitter jeg igjen med en bitter følelse etter at vi har vært innlagt på sykehus, en følelse av at vi var i veien. Men jeg nekter å la det stoppe oss, for gutten vår skal få det bra :)

  3. Må bare si at dette var ett utrolig fint innlegg Veronika! du er en knall god mor! Du skriver utrolig bra. Fint av deg å dele dette med oss. Det må være tøft å sitte å skrive det ned. Men også godt for deg. Jeg liker også å få skrevet ting ned. Da slipper du som du sier å bruke munnen å ingen ser deg. Å det kan hjelpe utrolig godt.

    Flink mamma er du!

    Det kan se ut som du kanskje har ett travelt liv. Men er så viktig å få sin egen tid som du sier. Koble av litt. Hente inn nye krefter til å være en mor :) Gjøre det man liker! :) Da har man så mye mer å gi. Har man det godt selv klarer man å gi masse til andre også :)

    Stor klem til deg!

  4. Føler med dere!!
    Vi har også et sykt barn, ei snuppe på 15år som har operert 40 ganger
    i hjernen siden 2005. Men alvorlighetsgraden er ikke det som betyr mest, kjenner igjen maktløsheten, utslitt, trøtt og trist. Det er jo gullene våre!!
    Har ikke masse gode råd, annet enn å ta vare på hverandre som mamma og pappa…!!!
    Lykke til med lille gogutten!!!
    Forstår dere mere enn dere aner!!

    Klem Lena

    • Oii oii det er alt alt alt for mye.. :/ Noen får virkelig «kjenne på livet»… Ja, det er som jeg innledet innlegget med.. Sykdom hos barn generelt er tøft.. Som mor er det alltid en påkjenning når barnet er sykt.. Men såklart når man opplever det såpass ofte blir det jo endel av disse påkjenningene som igjen kan være litt tøft..

      Tusen takk. Det er nok det beste rådet du kan gi det :))

      Tusen takk Lena! <3

  5. Så flink du er til å skrive veronika! Kjenner meg SÅ igjen! Nå har ikke LilleGull vært sjuk siden mai *bank i bordet* (uten om omgang sjuker å sånn) men 2 år holder!

    Håper Matias blir FORT frisk! Det er veldig hardt med skole og jobb ved siden av! men når jeg har klart skole som alenemor til et veldig sjukt barn, så klarer du også det! Du er sterk og flink, og ikke minst sta! det er en stor fordel, man må være sta for å klare alt det du har klart! Veldig bra Veronika! :)

    Håper barna våre blir herda nå, så slipper vi mere sjukdommer på dem :)

    Gode varme klemmer! :)

    • Takk for det !:)

      Oii så bra!! Helt siden mai.. Håper det fortsetter slik ja..:)

      Ja det er faktisk det. Selvom dette er noe jeg liker og som jeg liker å bruke «fritiden» min på så er det ikke lett å henge med når man faktisk ikke får muligheten til å være så mye med. Når minsten krever mye av min tid føler jeg bare at jeg henger SÅ langt etter..

      Ja du har vært flink! Virkelig.. Får håpe jeg er like sterk..:) Det får vi bare se..:)

  6. Kjære deg, du er jammen en god mamma. <3 Jeg føler virkelig med dere, selv om dere "bare" har hatt vanlige sykdommer, så må det ha vært utrolig tøft. Jeg har en sønn som er noen mnd eldre enn din Matias, og han har aldri *bankibordet* vært syk – tenk så heldige vi er! Dette er noe jeg har følt hele tiden, men når jeg leser om hvordan dere har hatt det, ble det enda mer synlig.

    Takk for at du ville dele dette fine/vonde/ærlige innlegget. Heldige Matias som har en så god mamma å sove på brystet til når han er syk. <3

    • Du aner ikke hvor godt det er å høre at man er en god mamma.. Iallefall etter å ha åpnet meg opp om hvor tøft alt har vært.. At jeg faktisk ikke alltid har vært «supermamma» og klart å ta alt på strak arm.. At jeg også har fått en knekk og trengt noen å snakke med.. Det er ikke gøy å rope det ut.. men jeg tror det er viktig :)

      3åringen her i huset var vel ikke syk før hun var 1 år. Da hadde hun falsk krupp og hun ble innlagt i 2 dager. Men utenom dette er hun frisk som en fisk. Blir hun syk nå varer det max noen dager så er hun på bena igjen.. Jeg ser virkelig nå hvor «heldig» Martine var som slapp unna all sykdom.. Det var en tankevekker for meg selv :) Alle friske barn er heldige, for at så små barn skal slite med så mye sykdom er rett og slett urettferdig. Å se min 3-6 uker gammel baby hoste så hele kroppen står av seg selv er umenneskelig.. Å våkne opp av hosteanfall som ikke gir seg før jeg tar han opp er umenneskelig.. Hos oss skjedde det jo en «feil». Legen sendte ikke Matias på sykehus (noe han skulle gjort).. Det førte til at vi var alene hjemme med Matias som bare var 3-5 uker, hadde over 40 i feber, hostet til han mistet pusten og som skrek flere timer i strekk om natta.. Når vi først kom inn på sykehuset fikk vi høre: «Ikke for å skremme, men det er faktisk bra det har gått så bra som det har gjort».. DET er umennskelig..:(

      Takk for at du tok deg tid til å lese! Når alt dette startet følte jeg meg SÅ alene.. Jeg følte dette var veldig unormalt og det var tøft.. Når jeg åpnet meg opp her på bloggen strømmet det på med tilbakemld og jeg fikk se at jeg absolutt ikke var alene.. SÅ derfor er dette et viktig tema å bringe videre til andre som kommer i samme situasjon! :))

  7. Fyy, dere er utrolig flinke og sterke!! Det må dere ihvertfall aldri glemme :-)
    Jeg var selv en del syk når jeg var bitteliten, og fjernet mandlene når jeg var 2 og hadde øyrebetennelse og falsk krupp.. Noe som ikke kan sammenlignes med hva lille Matias har hatt – men det som jeg har hørt og har god tro på er at når man er mye syk som liten er man mye mindre syk når man blir eldre :-) God klem til alle dere 4 <3

    • Åh takk kjære deg..:) Det varmer å høre slikt! Virkelig..

      Huff så trist å høre at du var mye syk… Samme hvor alvorlig det er så er det krevende og urettferdig..

      Vi får virkelig håpe den teorien viser seg å stemme :))

  8. Så flink du er til å skrive snuppa.
    Herlig innlegg.
    Stakkars lille gutten har jammen meg fått gjennomgått i sitt korte liv…
    Håper han slipper unna i årene framover,at han er ferdig med det verste nå.
    Det fortjener han virkellig syns jeg :)
    Lille kjempen!

    • Takk Linn :)

      Ja lille kjempen.. Det er han.. han kom jo tross alt med armen først og beviste allerede da at han er en skikkelig supermann!:)

      Ja han har virkelig fått oppleve mye vondt i livet sitt.. Får håpe han i igjenngjeld får et godt liv med lite sykdom når han blir eldre ;)

  9. Kjære Veronika.
    Jeg gir nok ikke så mye lyd fra meg. Men jeg tenker utrolig mye på dere i hverdagen. som jeg har skrevet tidligere, så er dere helt ufattelig sterke og flinke foreldre. Og det du har skrevet her, er bare NOK et bevis på deres styrke, både som ektepar,foreldre og mennesker.

    Matias som har hatt så mange sykdommer og plager bare i løpet av sitt første år… det er ikke rart at dere ikke har fått fordøyd alt sammen mens det stod på. dere rakk det jo aldri.. før han ble syk igjen. MEN det er overhodet ikke noe tegn på svakhet at du tar til tårene bare man snakker om dette. Tårene dine er bare et bevis på at du har vært «for sterk for lenge».
    Missforstå meg rett. Det ligger nok til morsinstingtet vårt å bli sterke og kjempe med alt vi har for barna våre når noe skjer med dem, enten det er sykdom eller andre ting. Og Matias har vært igjennom Mye mer enn de fleste andre barn i starten av livet sitt. Når man går på tomgang og gir og gir og gir av seg selv, og ikke får tid til å fordøye og bearbeide det hele før nye ting oppstår, så er det klart at man møter veggen en dag. En annen ville nok møtt veggen for lenge siden, men du har stått rak i ryggen, og hele tiden, selvom du kanskje ikke har sett det selv, også ivaretatt deg selv ved å koble av med din hobby, jobb og skolegang. Det har nok kanskje ikke fått deg over på plussiden, men det har gjort slik at du gang på gang har gått fra tomgang til 0. før du har fortsatt å gå på reservetanken igjen energimessig.

    Jeg beundrer ditt mot, og din pågang. din styrke og din empati og omtanke. for ikke bare stiller du opp og er verdens beste mamma for barna dine. og en fantastisk kone for mannen din, men du er der også for alle vennene dine.

    Nå håper jeg for deres skyld at dere får muligheten til å lade helt opp og at Matias ikke får enda mer fysisk motgang.

    Dere er i tankene mine hver dag. og er det noe, så må dere bare si ifra.

    Varme klemmer fra oss på Stathelle

  10. veldig rørende å lese <3 håper lille gutt er ferdig med alle sykdommene nå !! kjenner meg igjen i så mye, med Adelina, bare på en litt annen måte.. er så viktig at man tar tid til å bearbeidet alt som har skjedd, og noen å snakke med.. det tar tid,men ting blir bedre :-) fint at du er så åpen om det , viktig for andre å tenke at det ikke er en selvfølge å få friske el velfungerende barn! vi har akkurat delt historien vår med Adelina på familieverden,veldig godt å få luftet litt ting,som du skrev :-) men etter hvert vil du se hvor mye sterkere du har blitt etter dette ;-) klemmer <3

    • Ja, det er jo et personlig tema som jeg har snakket litt om, men ikke mye.. Jeg har skrevet om at han er syk, men jeg har aldri gått så dypt inn på det… Det krevde litt mot å faktisk skrive dette, men som du sier er det viktig å få det frem i lyset. Etter at jeg delte mer om vår historie har det strømt på med mld og mail fra andre i lik situasjon.. Jeg prøver å vise med dette innlegget at «de er ikke alene» og at det ikke er tabu og å innrømme at man er sliten, lei og utmattet.. At man kan få en knekk, men at det finnes hjelp.. Og klart er det en god tankevekker til alle dem som ikke har opplevd noe sykdom på sine små..:)

      Åh, det må jeg lese!!:)

      Takk Marita.. Det hender jeg føler at jeg nå er ferdig «bygd opp» og at jeg har fått bearbeidet alt.. Nå har det jo tross alt gått så lang tid.. MEN plutselig kommer alt på engang og jeg merker at jeg fortsatt har en liten vei igjen å gå.. Men det kommer vel med tiden..:)

      Klem!

    • du må bare prøve å se fremover så godt du kan :-) å ting blir bedre, og på mange måter fordi man får erfaringer med det,og det blir på en måte en del av livet.. den første tiden er alltid tyngst.. hvertfall slik jeg har erfart det.. Adelina er jo ikke syk på den måten , men har store utfordringer i livet! uansett er det noe med å slippe de planene og forventningene man har hatt,fordi de ble ikke helt som man hadde tenkt ! så er jo så mye mer som følger når barnet er sykt el spesielle behov..mye man ikke tenker over før man opplever det selv.. men er jo en grunn til at han valgte dere som foreldre ;-) nydelige smilende barn har dere hvertfall <3 klem !

  11. Huff, snuppa. Det har vært tøft for dere, men du er en utrolig sterk og herlig mamma for dine to barn og en fantastisk kone for din mann.

    Håper det hjelper på når matias blir eldre og kan selv forklare litt hvor det er vondt og om han kjenner at kroppen brygger på noe.

    Jeg har selv vokst opp med søsken som har vært tildels alvorligsyke med hjertefeil, mye sykdom, astma, intoleranser og medisineringer med betablokker i en alder av 2 år. Så jeg kjenner på følelsen din selv om jeg bare var storesøster og ikke mamma.

    Og med de sykdomsgistoriene som ligger i familien ligger også tankene og redselen for at lille i magen skal få alt siden de to andre ikke har hatt så mye. Største her er den som blir kraftigst rammet av sykdom. Ved omgangssyken i fjor hadde han det 4 ganger og kastet opp i 24 timer før det roet seg. Mens lillesøster som da var 1 år kastet så vidt opp og var like oppegående igjen når hun våknet etter 3 timer søvn.

    Masse klemmer sendes til den sterke og flotte familien deres.

    • Takk for gode ord! Ja jeg skal ærlig si at det er tøft….

      Ja det blir en befrielse når han faktisk kan uttrykke sine følelser og meninger,.

      Jeg skjønner godt at du er redd.. Du får prøve å legge det gjemt i bakhodet og kose deg og nyte den lille før dere evt vet noe mer. Ikke godt å gå med en slik redsel..

  12. Det er så godt å lese at jeg ikke er alene med følelsene om hvordan det er å ha et «sykt» barn.. min sønn har slitt med omtrent alt det samme som Mathias, bortsett fra at vår diagnose ble «væske i ørene» og store mandler. periodene med sykdom er vanskelige, spesielt når det kommer nye perioder så fort de foregående er over. vi renner ned dørene hos forskjellige leger, manuellterapeuter, sykehus +++ jeg er sååå lei til tider og det var absolutt ikke sånn her jeg forestilte meg at det var å bli mamma!!! føler jeg har mistet mye av koselige som jeg synes alle har når de får barn. vi har selvfølgelig mye kos vi også, men det har ikke vært 18 smertefrie perioder. tårene renner til stadighet og jeg føler ingen forstår hvordan vi har det. håper Mathias og min lilille snart blir bedre, det fortjener både de, søsken, mammaene og pappaene :)

    • Åh kjære kjære deg.. Du er ikke alene.. Jeg følte meg SÅ alene da alt dette med Matias startet.. Men da jeg åpnet meg og begynte å dele vår historie flommet det inn med kommentarer og mail om mennesker i lik situasjon. De åpnet seg opp for meg og skrev at «vi er fler». Det var veldig godt for meg å høre..

      Nei man får jo printet inn at det skal være noen herlige og lette år.. Ingen forteller om ting som kan skje.. Ingen forbereder deg på at ting kanskje ikke blir slik du hadde trodd.. Jeg følte Martines første mnd gikk så fort og følte jeg ikke utnyttet dem nok. Så derfor satte jeg et mål om at jeg skulle kose meg MAX denne gangen. Sløve dager, ingen planer og masse kos! Dette er mest sansylig vårt siste barn så nå måtte jeg virkelig nyte dette.. Og når det da IKKE blir slik overhode føler man seg «snyltet» for den koselige tiden.. Tiden hvor det bare er du og barnet.. Og ingen andre.. Jeg forstår deg såå godt!

      Ja de fortjener noen bedre tider nå! <3

  13. Har dere sjekket immunforsavaret hans min lille søster var mye syk fra dag en.. og i en alder av 1,5 fikk vi beskjed om at hun hadde nedsatt immunforsvar med 50 prosent.. så her er vi 3 søsken med nedsatt imunforsvar vi 2 eldste med et immunforsvar som er ned satt med 20 prosent og siste mann med 50 prosent.. mn vi har alle vokst opp :) hun minste er nå 11 :)

    • Nei det har vi faktisk ikke. Legene sier hele tiden at hans imunforsvar er lavt siden han blir smittet av alt og ingenting.. Og fordi han alltid blir så veldig syk, hver gang han blir syk..
      Hmm hvordan finner man ut av det? Ved en blodprøve?

      oii 50% er endel ja! Så bra å høre at dere alle har vokst opp og kommet dere igjennom sykdomstider <3

  14. Syns dere er utrolig flinke – jeg kan ikke forestille meg om hvor tøft det er.
    Her er ungene veldig sjelden syke *bank i bordet*.
    Får håpe han vokser det av seg og det bare har vært det første 1,5 året etter han kom til verden :)

    • Takk for det Malin! :)

      Martine var aldri syk heller, så dette ble virkelig en overgang. Jeg innså faktisk ikke hvor heldig vi var med henne og sykdom før vi opplevde det motsatte. Vi er såklart veldig taknemlig for at Martine har sluppet unna alle disse plagene :)

      Ja vi krysser alt vi har på bedre tider =)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *