Da vår lille supermann kom til verden

Da skal jeg få skrivd litt om dagen/dagene lille Matias kom til denne verden. Mange av dere har jo lest update helt frem til ting startet, men skriver ned en oppsummering..:) Til dere som vil lese rett fra fødselen startet kan bla litt nedover så ser dere hvor det begynner..:)

Tirsdag 14 juni var jeg på overtidskontroll. Jeg var ca 1 uke over termin, og vi skulle vurdere hva vi skulle gjøre videre. BT mitt hadde steget noe og fostervannsmengden hadde gått en del ned. Men legen valgte å se det an på fredag, og så ingen fare ved at jeg kunne gå noen flere dager..

Torsdag 16 juni dro jeg en tur til jordmor. Hun sjekket meg for modenhet og kom frem til at jeg hadde rett under 1 cm åpning. Så noe hadde skjedd, men hun mente jeg iallfall ville trenge en modningspille. I dag var alle prøver fine, men jordmor trodde dem mest sansynligvis ville sette meg i gang på fredag pga min tidligere fødselshistorie med Martine og pga prøveresultater osv..

Fredag 17 juni.. Pappaen sin burdag.. Jeg hadde i grunn forberedt meg på at det faktisk kunne bli en liten baby på pappaen sin bursdag. Selvom jeg innerst inne håpet lille Matias ville få sin egen dag. Vi dro på ny kontroll, og babyen hadde det bra. Men bt hadde igjen økt… Proteiner i urinen var nå på 1+. Fostervannet var nå enda mindre enn hva det hadde vært på tirsdag. Legen sjekket meg og kom frem til at jeg hadde (som jordmor sa dagen før) ca 1 cm åpning. Denne legen «strippet» (tøyer og drar i åpningen) meg i håp om å modne litt. Det var to leger sammen om vurderingen og begge kom frem til at dem ikke lengre ville vente med å få lille Matias ut. De ringte opp til føden for å sette meg i gang. Føden var full, men jeg kunne få time neste dag kl 08.30.

Jeg dro hjem med blandende følelser.. Enda en natt å grue seg på. Enda en natt med dårlig form og lite søvn. Men på en annen måte fikk jeg nå koset meg på dagen til min kjære, og brukt den sammen med han.. Vi dro hjem, handlet inn god mat og koset oss. Martine sov hos sine besteforeldre, så denne kvelden fikk jeg og Kristoffer helt alene. Det ble mye snakking den kvelden. Mange tanker og mange følelser.. Vi fikk ryddet hele huset, slik at det skulle bli deiligere å komme hjem med lillegutt. Vi laget god mat, så på film og prøvde å nyte en kveld helt alene..

Lørdag 18 juni var kommet. Jeg hadde sovet 3 timer, og var helt utslitt da klokken ringte. Det var en rar følelse.. Å vite at en skulle stå opp å gjøre seg klar for å gå i fødsel om bare noen få timer.. Formen var helt grusom! Jeg var kvalm og oppkastet lå langt oppi halsen min hele morgningen. Jeg var svimmel og hadde hodepine. Jeg var nok veldig spent, men mye av grunnen var også lite søvn. Jeg blir i en helt forferdelig form dersom jeg ikke får nok søvn.. Vi kom opp på føden med nervene i spinn. Mens vi sto på utsiden å ventet på jordmødrene snakket vi litt med et annet par som sto å ventet. Dem skulle ta KS og var også utrolig spente..

Dagen jeg skulle bli satt i gang..

Jeg fikk kommet inn på et undersøkelsesrom. Der sjekket vi babyen, bt og urin. Etter dette ble jeg lagt på et observasjonsrom. Og plutselig kommer det andre paret vi hadde snakket med inn. For det var henne jeg skulle dele rom med.:) Legen kommer inn og skal sjekke meg. Jeg hadde nå 2 cm åpning, så gårsdagens stripping hadde noe effekt. Jeg hadde jo hatt små tak i magen hele natten, men ikke slik at det gjorde vondt. Legen strippet meg på nytt. Denne gangen mye hardere enn i går. Ikke mye godt, men jeg håpet jo at dette skulle hjelpe. Så kom beskjeden jeg hadde fryktet.. Føden er HELT full, så vi må utsette igangsettingen.. Men jeg fikk inntrykk av at det var snakk om et par timer, så jeg godtok det. Jeg og min kjære tok bena fatt å tuslet rundt på et kjøpesenter i 2 1/2 time for å prøve å fremprovosere litt rier. Jeg hadde jo da blitt strippet på nytt og hadde små tak i magen. Jeg gikk og jeg gikk, og det var riktig ubehagelig. Jeg vagget rundt på kjøpesenteret med veneflon i handa og kneip sammen øyene hver gang det kom nye tak. Jeg fikk nok mange rare blikk ja, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville at noe skulle skje nå! Føden skulle ringe meg når jeg skulle komme tilbake for å bli satt i gang. Men ingen tlf kom.

Takene kom, og en sjelden gang innimellom var dem litt vonde.. Kanskje dette var rier..?

Et av de siste magebildene!:)

Vi dro tilbake på føden igjen og la oss ned for å slappe av. Kristoffer la seg opp i senga mi og vi sovnet som en stein begge to. Det var noe vi begge trengte. Og jeg følte virkelig det var godt å ha Kristoffer der. For det er utrolig hvor mange følelser som surrer rundt i hodet på en når en går slik å venter.. Timene gikk og det var vaktskifte. Vi regnet med at den nye jordmoren på vakt skulle komme inn å hilse på oss og evt informere oss om hva som skulle skje videre. Men timene gikk og ingen kom inn på rommet vårt.. Etterhvert ble naboen (som også hadde ligget lenge å ventet) hentet og fraktet ned til operasjonssalen. Til slutt ringte vi på snoren, og det kom en nokså stresset jordmor inn. Jeg spurte henne hvordan ting lå ann, og at jeg ønsket noe info. Denne jordmoren sa at hun ikke kjente til meg eller min journal, men at hun kunne sende inn dem som hadde ansvar for mitt rom..

2 timer gikk og ingen jordmor dukket opp. Nå fløyt alt av hormoner og føleser over og jeg brøyt sammen. Jeg følte jeg bare lå der i veien, og at jeg i grunn ikke var ønsket der. Jeg viste at babyen hadde lite fostervann, og at jeg derfor skulle settes igang. Dem hadde jo ikke sjekket med ultralyd hele denne dagen, så jeg begynte å bekymre meg over hvordan han hadde det. Nervene for fødselen kom. I det ene øyeblikket klarte jeg å fokusere på at jeg skulle få møte lillegutt, mens i det andre øyeblikket satt jeg bare å ristet fordi jeg gruet meg så til smertene som skulle komme. Utover dagen møtte jeg jo igjen dem som hadde tatt ks, og som hadde fått sin lille. Flere av de andre som jeg kom inn med tuslet rundt på barsel med sine søte små. Huff, dette var skikkelig pining.. Jeg hadde jo begynt å få små tak som hadde økt litt på i styrke, men ikke en person hadde spurt hvordan jeg hadde det eller om jeg hadde kjent noe. Legen som strippet meg da jeg kom inn sa jo til jordmødrene at dem skulle sjekke meg på ny senere og etterspørre rier. Men ingenting ble gjort. Klokken var vel rundt 1718 et sted når en barnepleier kom inn på rommet for å sette inn en ny naboseng. Hun kikket bort på meg å så at jeg lå å gråt. Hun ble litt sjokket tror jeg, for hun gikk rett bort til meg å lurte på hva som var galt.. Tårene strømmet på, og jeg fikk hulket frem at jeg trengte å prate med noen.. Å få litt informasjon. Barnepleieren kjente jo heller ikke til meg så hun skulle sende inn jordmoren som hadde ansvaret..

Etter en halvtime kom jordmoren som hadde mitt rom. Hun beklaget så mye, men la skylden på at det hadde vært hektisk på fødeavdl. Dem hadde under rapporten satt opp en oppfølgingssamtale med meg, men denne hadde blitt glemt. Jeg hadde nå ligget i ca 10 timer på sykehuset uten at en eneste person hadde stikket hodet inn og spurt hvordan jeg hadde det. Jordmoren la vekt på at jeg var lei meg, så det var tydelig at dem tok meg på alvor etter dem så tårene.. Hun sa hun ville sjekke meg på nytt, og til min store glede var det blitt 3 cm! Så disse takene og all gåingen hadde sin effekt. Hun strippet meg på ny, men hun var veldig forsiktig. Så jeg merket igrunn ikke stort til det etterpå. Jeg foreslo at vi kunne ut å gå litt igjen (siden hun strippet) og komme tilbake om evt 1 times tid. Da skulle jeg få snakke med en lege og evt få satt en modningspille.. Jeg fikk nytt håp og nytt mot..

Da satte vi turen ut igjen. Vi gikk litt ute, kjøpte oss en is og tok en kjøretur på en humplette vei. Vi kom tilbake etter 1 1/2 time og jordmoren kom på nytt inn.Hun spurte meg om hva jeg selv ønsket. Om jeg ville slappe av i natt og evt føde imorgen, eller om jeg ville føde i natt. Jeg forklarte at jeg helst ville at det skulle skje så fort som mulig, selvom det førte til at fødselen startet midt på natten. Jeg forklarte at jeg ikke orket en natt til, og at jeg da kom til å bli enda mer sliten enn hva jeg allerede var. Legen skulle snart komme inn til oss forklarte hun. Han måtte bare få tatt seg av de som nettopp hadde kommet inn. Jeg sa at dette var helt i orden, og at jeg kunne vente litt. Jeg hadde nå fått opp håpet litt og klarte på ny å forberede meg på det store som skulle skje.. Etter 12 timer kom jordmoren inn på ny. Hun forklarte på ny at pågangen var stor, men snart ville legen komme. Snart var det endelig min tur.. Kort tid etterpå kom samme jordmoren tilbake med mindre gode nyheter. Hun og legen hadde snakket sammen, og dem kom frem til at jeg trengte å slappe av i natt. Og at dem ville sette meg i gang med modningspille i morgen tidlig. DET GÅR IKKE ANN! Jordmoren tilbydde meg sovepille slik at jeg skulle få slappe av. Men dette takket jeg nei til. Jeg ville ikke begynne å prøve ut sterke medisiner natten før fødselen. I tillegg hadde jeg jo fra før små tak i magen som kunne bygge seg opp. Det ville vært kjedelig å gått i fødsel etter å ha tatt en sovemedisin. Jeg spurte om jordmor kunne sjekke åpningen på nytt, og evt strippe. Dette ville hun ikke da hun mente det ikke ville være noe endring siden jeg ikke hadde rier..

Det var vaktskifte og en ny jordmor kom inn på rommet mitt. En koselig, rolig og utrolig behagelig dame. Hun så jeg var lei meg, og satt seg ned for å prate med meg. Hun skjønte raskt hvordan jeg hadde det, og forklarte at hun ville hjelpe meg så godt hun kunne. Hun sa hun skulle sjekke litt planen for natten og kapasiteten på føden. Og om det var mulighet og jeg ønsket kunne hun sjekke meg og evt ta vannet mitt. Jeg ble helt sjokket! Hørte jeg virkelig riktig?.. Etter et par timer kom jordmoren på ny inn på rommet. Hun forklarte at det var nokså rolig i kveld, og at hun kunne sjekke meg for modenhet. Jeg hadde desverre bare 3 cm fortsatt.. Men jordmor forklarte at når jeg hadde kommet så langt som 3 cm, og hadde små tak i magen satte dem ikke lengre modningspille. Da gikk dem rett på å ta vannet.. Hmm, ny beskjed igjen..

Jeg blogger og oppdaterer fra sykehussengen. En deilig måte å få følelser og tanker ut på..

Jordmoren sa at hun ville prøve å strippe meg på ny. Dette sa jeg gledelig ja til. Denne søte og rolige jordmoren var det virkelig tak i! Hun tok i så det holdt. Hun beklaget at det gjorde vondt.. Men som sa jeg sa: Bare ta i alt du klarer.. For jeg orker ikke vente lengre.. Vondt er det, men det er rart hva man takler når man virkelig ønsker noe.. Jordmoren sa at jeg kunne slappe av litt, så kunne vi se om takene økte på. På dette tidspunktet sendte jeg min kjære hjem. Det kom mest sansynligvis ikke til å bli noe aktiv fødsel før i morgen, og han trengte å slappe av. Han ba meg ringe så fort jeg trengte han.. Jeg la meg ned i sengen og prøvde å slappe av. Jeg kjente kroppen var sliten, hodet var tungt og hodepinen eksploderte.. Ja, så får jeg prøve å sove litt da, tenkte jeg..

Så skjedde ting..

Men så økte takene litt på i styrke. 5 min etterpå gikk jeg inn på toalettet og oppdaget at det kom en del slim (noe som kommer da ting gjør seg klart). Det kom en ny rie mens jeg satt på do, og denne gangen var den sterk! Før jeg rakk å komme meg opp av do kom det på nytt en rie, og en til, og en til. Her snakket vi rier på 3040 sek med ca 30 sek mellomrom. Riene økte bare på i styrke og jeg sto til slutt lent over vasken og pustet som hest. HJELP hva skjer tenkte jeg. Dette er jo stormrier! Jeg fikk kavet meg inn til sengen min, og dro i snoren. Når jordmoren kom inn hang jeg over sengen og pustet meg igjennom en rie etter en annen. «Har riene økt i styrke»? Spør hun. «Ja, dem gir seg jo aldri», svarer jeg litt på innpust og utpust. Jordmoren smiler, og sier at vi nå skulle finne et føderom. Her trenger vi nok ikke vente lengre sier hun. Jeg brukte vel 15 min bare på å komme meg fra observasjonsrommet og over til føderommet. For jeg måtte jo ta sikkert 10 rier bare på veien bort.. Jeg ringte Kristoffer, men la på før han fikk tatt tlf. For da kom det nemlig en ny rie. Han ringte opp igjen og jeg fikk hikstet frem i tlf: «Jeg tror du bør komme nå..» Jeg hørte han ble litt stresset og la på i en fei. Og i løpet av 10 min var han her.

Da Kristoffer kom inn på rommet mitt sto jeg hengende over sengen, mens svetten silte nedover pannen. Han fikk nok litt sjokk, da han hadde dratt fra en nokså rolig jente for bare et par timer siden. Han så at jeg virkelig var godt i gang med fødselen. Jeg fløy frem og tilbake på do, og det kom enda mer slim. Ja, her var ting virkelig i gang. Vi skulle prøve å sjekke åpningen, så jeg fikk etter en god stund kavet meg opp i sengen. Dette med å sjekke åpningen ble jo veldig vanskelig da jeg ikke hadde pauser mellom riene. For det å legge seg over på ryggen under en rie er ikke mye godt. Men jeg måtte hive meg i det.. Jordmoren kom frem til at jeg nå hadde 45 cm åpning. Det hadde da gått 20 min siden stormriene begynte. Vannet gikk på denne tiden av seg selv..

Jeg fikk tilbud om lystgass, og dette takket jeg ja til. I min forige fødsel husker jeg lystgassen var god å ha, da jeg fikk konsentrert meg om puste riktig. Denne gangen følte jeg virkelig at den hjalp på smertene. Det ble jo en del lystgass, siden riene kom konstant. I de små pausene jeg hadde husker jeg bare hele rommet surret rundt.. Så det sier vel sitt. Riene gav seg såklart ikke, men økte bare på i styrke. Kroppen lå bare å ristet, siden jeg ikke fikk slappet noe av. De få gangene jeg fikk presset frem noen ord var halsen så tørr at man såvidt hørte hva jeg sa. Men jeg orket ikke drikke.. Etter ca 2 timer sa jordmoren at hun ønsket sjekke åpningen igjen. Og at hvis ikke disse riene var effektive ville hun sette meg på drypp. Jeg skjønte ikke hvorfor hun i all verden ville øke disse riene, som umulige kunne bli noe verre. Men skjønte i ettertid at når man har en slik stormfødsel, må dem få fortgang på ting. For en slik fødsel måtte gå raskt.. Riene mine fikk dem jo ikke inn på registreringen, slik som med Martine. Men jeg tror ikke dem tvilte på riene mine der jeg omtrent hang ut av sengen og hikstet i lystgassen..

Jeg sa også på dette tidpunktet at vi måtte sjekke åpningen. For har jeg ikke mer åpning må jeg ha noe smertelindrende. Jeg ønsket virkelig ikke epidural, men nå takket snart kroppen min for seg… Etter å ha psyket meg opp la jeg meg over ryggen og presset lystgassen ned i ansiktet.. Jordmor sjekket åpningen og det var blitt 78 cm. Dette var jo fremgang, men jeg husker at riene var såpass intense at hvert minutt ble langt. På dette tidspunkt målte Kristoffer riene mine. Jeg hadde 5 rier på 5 min.. Og riene varte nesten 1 min. Så det var ikke mange sekundene med opphold.

Jeg kjente gradvis at jeg måtte presse. Jordmor sa at dersom jeg følte pressetrang skulle jeg bare presse. For lillegutt måtte komme lengre ned i bekkenet. Jeg presset litt og litt, men husker jeg var ganske redd. Med Martine husker jeg det var en lettelse å skulle få presse, og at pressriene var gode i forhold til riene før. Men denne gangen syntes jeg pressriene var vonde og ubehagelige. Jeg lå på siden med bena samlet, og tror nok dette er mye av grunnen til jeg syntes det var vondt. I tillegg har jeg jo ekstrem bekkenløsning, så dette spilte en stor rolle..

Så kom den første pressrien. Den var ikke til å ta feil av.. Kristoffer bøyde seg ned mot meg, slik at jeg omfavnet hendene mine rundt han. Da pressriene kom var dem så sterke at noen lyder fra meg kom det nok denne gangen. Jeg ble helt satt ut selv at disse rare lydene som kom. Men jeg presset hodet mitt ned nakken til Kristoffer, så ble det litt lyddemping. Haha! Pressriene var like hurtige som de andre riene. Så i løpet av 34 min var lillegutt langt nede. Jeg spurte jordmor om det var lenge igjen. «Nei han er her nok i løpet av 12 rier nå». HVA?? Skal han ut nå!!!? Jeg fikk nytt mot og jeg var klar for å møte lille prinsen. Få sekunder etterpå kom en ny rie og jeg presset alt jeg hadde. Hodet kom, og jeg måtte puste litt før jeg orket presse mer. Noen sekunder etterpå kom en ny rie og resten av kroppen ble presset ut. Klokken var 04.41 søndag 19 juni. En fin fin 1årsbryllupsgave.. Jeg kikket rundt meg og bare smilte å sa: » Jeg kan ikke tro det.. Jeg er ferdig.. Ååh jaa!» Den lettelsen over at man faktisk er ferdig er ikke til å sette ord på.

Lillegutt som så klart fikk navnet Matias ble lagt oppå brystet mitt. Akkurat der og da var jeg så sliten og fjern at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd. Jordmor skulle sjekke meg for evt rifter og ta ut morkaken. Men det ble ikke lett. Jeg hadde jo vært så anspent i nesten 3 timer og derfor ble jeg superfølsom. Bare jordmor var bortatt meg spratt jeg opp av sengen. Ikke fordi det var vondt, men fordi det kilte. Jeg klarte virkelig ikke slappe av. Matias plasserte jeg hos pappaen sin, for jeg måtte virkelig få konsentrert meg om å bli ferdig. Morkaken satt litt fast, men etter litt medisiner og press på magen kom den. Til slutt, etter litt lystgass og avslapping fikk jordmor sydd det som måtte sys. Og det var kun noen få pyntesting. Jippi!

Jeg fikk vite etterpå at lillegutt kom med armen først, akkurat slik som supermann. Det vil si at armen lå ved siden av hodet på vei ut. Da er det kanskje ikke så rart at jeg kjente det litt ekstra denne gangen..


Jeg fikk lagt meg bort i sengen og la Matias til puppen. Etter litt leting fant han den endelig, og morsfølelsen kom. Det gikk opp for meg… At dette var faktisk den lille gutten som vi så sårt har ventet på.. Dette er «lillebror» Matias.. Alle smerter var glemt, alle smerter var verdt dette herlige nurket..

Her har jeg fått ammet, dusjet og beundrer kun min lille herlige inne på føderommet..

Lykkerus!


Alt i alt. En slitsom og lang dag. Men når ting først skjedde gikk det raskt.. Det var intenst og utrolig smertefullt. Men i gjengjeld får man jo da en mye hurtigere fødsel.. Med Martine tok det rett over 5 timer. Denne gangen tok det 2 timer og 3 kvarter. Med Martine tok vi litt bilder og filmet. Denne gangen ble det verken et bilde eller en film. Kristoffer sto ved min side hvert sekund..:P Vondt er det, men en opplevelse jeg aldri ville vært foruten..:)

Synet som ventet meg da jeg kom ut av dusjen..

Vi er foreldre! :)

3 mars kl 18.55 kom endelig vår lille tulle til verden. Det var den mest fantastiske opplevelsen jeg noengang har opplevd! Hun veide 3020 g, og var 50 cm lang. Ble veldig glad da jeg hørte hvor stor hun var, siden hun kom 3 uker før tiden. Men hvem vet. Kan jo hende termin var litt gal å, siden jeg har fått så mye forskjellige datoer. Navnet er jo bestemt for leenge siden! Martine.

Lille tulla vår bare noen timer gammel

Var veldig spent på fødselen og alt som kom etter. Siden jeg var førstegangsfødene og ble satt igang var jeg forberedt på at det kunne bli en lang og slitsom fødsel. Jeg hadde ett stort ønske om å klare meg igjenom fødslen uten epidural, men bestemte meg ikke for noe. De første timene gikk greit. Sakte men sikkert fikk jeg 5 cm åpning. Riene ble mer intense og jeg fikk lystgass. Etter en liten stund så vi at dette kunne ta sin tid, og jordmor anbefalte epidural. Dette gjorde hun slik at jeg skulle kunne klare å ha krefter til helt på slutten. Jeg sa fler ganger at jeg måtte tenke på det. Hadde virkelig ikke lyst, men dersom disse siste riene skulle vare en stund kunne det være greit å kunne slappe av litt før hun skulle ut. Etter en stund sa jeg : Javel, får vel ta den epiduralen da. Jormor satt meg på noen slags drypp som skulle gis 10 min før epiduralen skulle settes. Jordmor sjekket åpning og den var rett under 5 cm. Jeg lå å ventet på legen som skulle komme etter 10 min. Da jeg plutselig får skikkelig pressrier. Jeg skjønner ikke hvorfor disse kommer så tidlig. Jeg sa ifra til jormor at jeg fikk pressrier. Hun heller skjønte ikke hvorfor de kom allerede. Hun sa: Du må ikke presse enda. Hun var sikker på at disse pressriene kom for tidlig. Men når hun sjekket åpningen sa hun : Jeg skjønner hvorfor det presser, for hu her er på vei ut hu! HÆÆ?? Hun sa til en stakars student som var der: Hent barnepleieren og avbestill epiduralen. Etter det gikk det PANG PANG og jenta vår var ute! Ja, det var veldig vondt, men nei jeg trodde ikke jeg skulle dø. Og jeg trodde faktisk det skulle være verre enn det faktisk var. Jeg følte jeg samarbeidet bra med jordmor og barnepleier og fikk en bra opplevelse av fødselen. De sa etterpå: Dette er en fødsel jeg aldri kommer til å glemme. De syntes jeg var såå flink

*Stolt*

Litt skrytebilder av den nydelige tulla vår

Ble litt seint oppdatering her, fordi dagene har vært hektiske. Dagene har gått i å bli kjent med tulla, amme, stelle, og masse masse kos. Den følelen av å ha henne i armene og ligge å koose med henne er en helt ubeskrivelig følelse. Må virkelig jeg har fått kjenne på morsinstinket nå! Visste bare ikke at man kunne bli så glad i en person jeg. Jeg er nå verdens lykkeligste jente. Og jeg har verdens beste familie. Har også prøvd å komme meg på nett noen få ganger, men nettet her på sykehuset har vært helt på jordet så det har ikke gått.

Det er så morro å sitte å se på henne. Se likheter hun har fra Kristoffer og fra meg. Kan ligge å bare se på henne i timesvis. Får aldri nok! Og hver gang hun er urolig og jeg legger henne intil meg og snakker til henne roer hun seg. Hun tar de vakre øynene sine og kikker inn i mine. Fy, for en utrolig opplevelse. Kan ikke beskrives, det bare MÅ oppleves.

Nå skjer det!!:)

Igår ble jeg ferdig med modningsgele kuren og idag skulle de sjekke om den hadde hatt noe effekt. Det hadde den! Er moden og har 1 1/2 cm åpning ca. Så da kom fødelegen inn hit å tok vannet mitt ca kl 10.00. Er jeg nervøs nå? JA! Hehe.. Så skal jeg da vente frem til kl 12.00. Da blir jeg flyttet over på en fødestue. Kommer ikke riene av seg selv da, blir jeg satt på drypp slik at det blir action!

Jormor sa istad: Tenk, nå er du mor iløpet av dagen/natten. WOW. Det har fortsatt ikke gått opp for meg det.. Kjenner jo lille Martine inni magen hele tiden. Jordmor sier hun kjenner hodet, men jeg klarer ikke fatte å forstå at de faktisk er en baby som snart skal ut.

Jepp nå begynner smertene :P Så goodbye :) Så forhåpentligvis blir neste blogginnlegg om den nye jenteungen vår med såklart bilder :)

ÅÅåh jeg er så spent!!!

Drømmer blir virkelighet..

Sitter nå her i sykehussengen. Kjempe mye tanker og følelser som strømmer inni meg nå. Huff jeg er så spent. Jeg gleder meg så, og samtidig gruer meg. Men inatt og idag har jeg bare ligget å gledet meg til fødselen. Hmm, trodde aldri den dagen kom da jeg gledet meg, men joda! Er helt ubeskrivelig nydelig å tenke på at jeg snart er mor og skal få holde lille jenta vår. Og at Kristoffer snart er far er også en kriblende følelse..

Kristoffer ler seg skakk av meg! For det jeg syntes er værst med hele oppholde og alle smertene er den intravinøsen i handa. Er jo ikke så vondt. Men rent psykisk takler jeg det bare ikke så bra. Haha. Det er jo ingenting i forhold til alt annet, men sånn er jeg da. ÆSJ. Den greia er inni handa mi hele tida. Inni blodårene :S Æsj. Håper jeg vender meg til den etterhvert. Hatt den på 1 døgn nå. UUSH!

ÆSJ! Se her a. Nå har jeg til og med fått en sånn plasterlapp som er gjenomsiktig så jeg kan se røret gå inn i huden. ÆSJ

Har idag fått en dose til av modningsgeleèn. Intense smerter timen etter denne (samme som igår), men så gir det seg mer etterhvert. Har ubeskrivelig mange følelser i magen nå. Mageknip, tak, kramper åsånn. Vanskelig å skille alle disse fra hverandre! Me håper jo på at noe skjer snart så jeg ikke må vente så alt for lenge før fødselen er igang.

Resultatet av modningsgele igår var sånn passe. Har fått 1 cm åpning, og livmormunnen er middels myk. For dere som skjønner noe av det! Hehe. Jormor kunne kjenne hodet oppi der! Så om det ikke er ALT for mye å gjøre her på føden idag får jeg en ny dose i ettermiddag. Ser dårlig ut nå, siden føden er STAPP full! Hehe..

BT er noe høyt, men holder seg stabilt. Jenta har roet seg litt ned og pulsen er nå bra. :) Var litt rart det der. For da jeg ble lagt inn (lørdag) var Kristoffer på jobb. Jeg mente at han ikke trengte komme siden jeg kun skulle bli observert (ikke noe snakk om sf da). Jenta sin puls og mitt bt var veldig høyt! På søndag kom Kristoffer og var her hele dagen. Lå å slappet av i armkroppen hans og koset meg :) Så plutselig ble pulsen te jenta vår helt perfekt og bt mitt gikk litt ned. Så der ser du hvor mye du betyr for oss gutten vår!

Her sitter jeg og magen i senga da :) Litt rar fasong nå, men det kommer vel av litt lite fostervann kanskje?

Litt oppdatering! Nå skjer det ting..

Får skrive en liten oppdatering her da, så kan dere som er interessert lese litt. Får jo masse mld og tlf, og bir litt slitsomt å forklare alt om og om igjen. Hehe. Så les her :)

Den siste uken har jeg vært hos 2-3 kontroller hos legen pga protein i urin + stigende BT. På fredag ville han sende meg inn på sjekk på sykehuset, men fødelegen ville vente til mandag. Ble jeg dårlig i helgen måtte jeg ringe til føden og ta meg en tur. Fredags kveld + natt var jeg i dårlig form, og tenkte at jeg fikk ta en tlf til føden lørdags formiddag. Rett før jeg skulle ringe føden oppdaget jeg at slimproppen min hadde gått. WOW det var sykt! Litt ekkelt å. Kansje ikke alle som vet hva dette er? Men det er iallefall en propp som henger i livmormunnen. Noen mister den uker før fødsel, andre rett før.


2 spente kommede foreldre på sykehuset

Jeg ringte med føden, og vi ble da enige om at jeg skulle ta meg en tur opp. Da jeg kom var det full kontroll av BT, urin, fosterlyd, UL osv. Legen oppdaget da at jeg hadde noe lite fostervann. Hun valgte da å legge meg inn til observasjon over natten. Dette syntes jo jeg også var bra, da jeg får god oppfølging av både meg og lille tulla.

Så idag morges fikk jeg beskjeden. «Veronika, du skal bli mamma innen en uke!» WOOW. Det var litt sånn sjokk nyhet da. Til tirsdag har jeg 3 uker igjen til termin, og det er da ingen fare å få barnet da. Men ifølge mens termin har jeg jo termin denne torsdagen! Så jordmødrene hadde pratet mye frem og tilbake og fant ut at de ville at jeg skulle føde så fort som mulig. Det ble da bestemt igangsetting. Jeg kommer til å ligge på observasjonen på føden frem til fødselen begynner. Dette er noe jeg syntes er super bra, da de kan følge opp og sjekke at alt går som det skal.

Hva skjer fremover nå?

Jo, idag fikk jeg min første dose av modningsgele. Denne skal gjøre slik at livmormunnen får åpning og modnes. Som regel begynner ikke fødselen etter bare en dose, så imorgen skal jeg få to doser til, dersom det ikke skjer noe inatt. Har idag hatt endel små mens murring følelser og dette er tydelig tegn på modning. Noe som er kjempe bra! Det har nå dabbet endel av, så regner med at vi må på`n igjen med en ny dose. Jordmor har nå sakt at jeg må bare nyte denne natten og slappe av. For imorgen kan det komme en hektisk dag ja.

Jeg ligger nå med CTG (for å måle fosterlyden til tulla) hver morgen og kveld. Det blir også tatt jevnlige urinprøver og blodtrykk. Dette er en veeldig rar opplevelse. Jeg får helt sommerfugler i magen av tanken på at jeg snart er mor og skal få lov til å sette ett nytt liv til verden. Men jeg er også kjempe nervøs på tanken at jeg nå er så nær slutten. At jeg når som helst kan føde. Veldig blandede følelser, men mest glade følelser her!

Her ligger jeg med belter rundt magen for å måle tullas hjertelyd og livmorens aktivitet

Apparatet som skriver ut resultatet av CTG

Får jeg ingen effekt av modningsgele imorgen, skulle de da vurdere videre hva vi skulle gjøre. Så dette blir spennede. Som jordmor sa: «Ut skal hun iallefall. Og det iløpet av noen dager» Wiii!!!

Her ligger vi og koser oss og venter spent på det som skal skje!!