Når du blir mor for aller første gang..

» Når man er liten er man lett å lede, sendt ut i livet for å overleve. Mor er stolt og far er borte, livets korte vei er lang å gå.. Du vil ha frihet uten grenser, ikke stans meg nå. Ingenting er som du tror når du blir mor for aller første gang . «

 Noen som kjenner igjen sangen..? Hehe, jepp det er introen til unge mødre.. Den er litt småsøt den!:)
Anyway.. Over til hva dette innlegget skal handle om.. 
Du tar din første graviditetstest. Klokken tikker og du står å venter i din fulle spenning. Følelsene kan være så mye. For noen var ikke akkurat dette planen, mens for andre er det dette dem har ventet på i lange tider.. 
– Du ser ned på testen og den lyser opp «GRAVID»…. Ja, da var man gravid da.. Men hva gjør man videre..?
Dette er et spm som ofte går igjen både på mail, kommentarer, samtaler og ja i alle mulig slags forskjellige sammenhenger.. Noen «roer» seg etter første testen, og klarer å innse at man faktisk bærer ett nytt liv inni seg. Andre er redd testen viser «feil» og må hamstre inn iallfall 10 til før en kan være sikker på at testen viser riktig..
Nr 1. Er testen nokså ny (ikke gått ut på dato) og har du fulgt bruksanvisningen viser ikke en graviditetstest feil «positiv». Den kan vise falsk negativ. Men den eneste måten en test kan slå positivt ut på er at et hormon er tilstedet. Og det hormonet har man ikke i kroppen dersom man ikke er gravid. Det har nok skjedd tilfeller, men aldri som jeg har hørt om.. Så har du en positiv test, så kan jeg bare si «Gratulerer.. Du er faktisk gravid» :)
– Min første test med Matias

Nr 2. Det neste nå er å finne ut hvor langt man egentlig er på vei.. Dette burde jo høres ganske enkelt ut..? Men fytti hvor mye jeg slet med å klare å skjønne oppsettet da jeg ble gravid for første gang.. Har du tatt en test med ukeindikator viser jo den ca hvor langt du er på vei, så man har en pekepinne. Men har du oversikt over når du sist hadde mensen er det veldig lett å finne ut hvor langt man er på vei på diverse nettsider som babyverden, terminkalkulatoren, barn i magen osv.. Her står det jo beskrevet hvem dato du skal taste inn (første dagen du fikk mensen i din siste menstruasjon). 
Noen vet ikke eller husker ikke når siste menstruasjon var. Da er det kun ultralyd som kan klargjøre når din termin er. I disse tilfellene henviser ofte lege videre til ultralyd litt ut i svangerskapet. Men til de som ikke har noen anelse anbefaler jeg å bruke clearblue graviditetstest med ukeindikator. Så får man en ide om hvor langt man er på vei ca..
La oss si at barnet ble unnfanget for 2 uker siden.. Da vil jo de fleste annta at man er 2 uker på vei. Men det stemmer alså ikke. Man sier da at man er 4 uker på vei, og at embroet (som senere blir et foster) er 2 uker gammelt. Hvorfor? Jo, fordi man regner graviditeten ut fra din syklus (fra når man hadde mensen).. Ikke helt greit å bli klok på dette. Men det er veldig lett. Man sier man er 2 uker lengre på vei enn hva embroet/fosteret er.. Så er ma 4 uker på vei, er embroet/fosteret 2 uker.. See? Jeg er ikke akkurat den flinkeste på forklaring men..
– Gravid med Martine. Ca 12 uker..

Nr 3. Man har nettop funnet ut at man er gravid. Man kan føle seg redd, usikker og hjelpesløs (snakker om erfaring..) Mange ganger er man redd for at testen viser feil, og man føler man trenger en bekreftelse.. Det finnes desverre svært lite informasjon på nettet (eller iallefall veldig sjult) om nettop dette.. «Hva gjør jeg nå..?» Her er det veldig forskjell fra hvem lege og helsestasjon du har. Noen leger og jordmødre tar deg inn med åpne armer bare etter et par uker, mens noen ber deg vente til du er 12 uker. For mange kan det være veldig tøft å skulle vente så lenge, om man har mange tanker, følelser og spm man sitter inne med. Desverre er det ikke så mye oppfølging man får de første ukene. Man må liksom bare gå å vente på at de 12 første usikre ukene skal være over.. Men her er iallefall noen tips du kan prøve:
  • Meld deg inn i et forum. Der møter du mange mennesker som er i akkurat samme situasjon som deg. Forumet er som regel delt inn i mnd. Så har du termin i februar 2012, så melder du deg inn der. Her pleier det ofte å være stor aktivitet. Du vil raskt merke at mange der ute sitter med de samme spm og tankene som du også har. Her kan du selv også skrive akkurat det du ønsker, og du får tilbake tips/råd/erfaringer/gode ord og oppmuntriner fra andre i samme situasjon. Om du ønsker å holde din identitet hemmelig er det greit å bruke et nick som ingen kjenner deg igjen ved. Her er eksempler på forum: babyverden, barnimagen, SnartMamma osv..
  • Ring din lege. Om du ønsker, og legen er villig til det kan man bestille time nokså tidlig. Dette blir da kun for samtalens del. Alt av prøver, hjerteslag, blodtrykk, urinprøver osv pleier man som regel ikke ta før etter 12 uker (noen litt før). Om legen ikke mener det er nødvendig, men du trenger en bekreftelse kan du fint dra ned på labratoriet på ditt legesenter å ta en gravidtest der. Svaret får du iløpet av 5 min.
  • Ring din lokale helsestasjon. Der kan man sette opp timeavtaler med en jordmor. Dette er noe man selv må gjøre, dette går ikke automatisk. Noen velger faktisk å gå til KUN jordmor under hele svangerskapet (utenom nødvendige blodprøver..), andre går til lege og jordmor annenhver gang. Det siste gjorde jeg.. Jeg syntes dette var supert! Jordmor utfører jo de vanlige rutinene ved en kontroll (samme som legen), men hun er jo utdannet jordmor så hun går litt mer på det psykiske. Dette er iallefall min erfaring. Hos legen var jeg ferdig på 10 min, mens hos jordmor var jeg ofte 1 time. Vi satt å snakket lenge. Om hvordan jeg hadde det, tanker rundt fødsel, fødestillinger, tiden etterpå, amming, forholdet/ekteskapet osv.. I motsetning av en lege jobber jo jordmødre med dette hver eneste dag. Når tiden nærmer seg sender ofte jordmor henvisning til samtale/omvisning på fødeavdl om det er ønskelig. 

Jeg vet at noen jordmødre også vil vente til 12 uker. Men min erfaring er iallefall at disse ofte er mer åpne for å ta deg inn før disse 12 ukene til samtale. De vet jo behovet for dette, da dem jobber med gravide hver eneste dag..

– Gravid med Martine. Ca 12 uker.

Nr 4. Nå handler det om å slappe av og ta det med ro. Jeg snakker ikke om at du skal sykemelde deg på jobb og kun ligge hjemme på sofaen. Men du må lytte til din egen kropp. Tilat deg selv noen smålurer på sofane midt på dagen.. Tillat deg selv å la oppvasken stå til dagen etter om kroppen roper etter avslapping. Det er jo slik at i disse 12 første ukene ligger det en mulighet for spontantabort. Forhåpentligvis går dette svangerskapet fint som bare det, men det er alltid en liten sjanse der. Og nr 1 her er å lytte til kroppen og dens behov :) Mange føler i denne tiden et ekstremt behov for søvn, og dette skal du også lytte til. Legg deg litt tidligere om du kan og slapp av..:)

-Jeg fikk virkelig kjenne på dette med trøtthet under graviditeten med Martine. Dette var på sydentur, og her lå jeg..



Nr 5. Så kommer jo det mest spennede med hele graviditeten! Nemlig å følge embroet/fosterets utvikling.. Når du kommer til jordmor (og hos noen leger) vil du få en bok med masse informasjon og bilder om embroet uke for uke. I mange av disse bøkene er det også en egen side til far og en til mor..:) MEN om du ikke har vært å skaffet deg denne boken enda er det flere steder på nettet du kan lese/se biler.. Eks: Babyverden, barn i magen osv. Du kan søke på «gravid uke for uke» på google så får du opp masse. Du kan også søke på «week by week baby development» så får du opp engelske nettsider. Her har dem ofte mer detaljerte bilder! Og HUSK at når embroet er 2 uker skal du se på «4 uke» ;)

– Kristoffer forbereder seg på å bli pappa for første gang

Nr 6. Fortelle omverden nyheten. Noen forteller alle og enhver om denne flotte nyheten så fort testen viser positiv. Andre avventer til 12 uke, for å være sikre på at dem ikke blir utsatt for spontanabort. Uansett, så er det en veldig spennede og koselig tid! Med Martine fortalte vi det til våre foreldre og nærmeste venner nokså tidlig, mens resten av omverden fikk vite det i uke 12. Med Matias var det kun noen nære venner som viste om nyeheten. Både familie, resten av vennene og omverden fikk vite nyheten rundt uke 12-14. Vær kreativ å fortell nyheten på en morsom måte. Det er iallefall morro når du skal fortelle evt pappaen om dette. Surf rundt på google og bli fylt med inspirasjon.
– Dette synet fikk Kristoffer da han kom hjem fra jobb en dag. Jeg og Martine hadde laget body :D

Nr 7. Når de 12 første ukene er omme, er det ekstremt stor sjans for at alt kommer til å gå veldig bra. Nå skal du bare nyte graviditeten, magen, sparkene osv.. Ja du skal til og med nyte de ekstra kiloene, evt kvalmen, bekkenløsningen, svimmelheten osv.. For tenk hvor heldig du er som får æren av å bære et menneskeliv frem til denne verden. MEN det er lov å bli lei, sliten og klage.. ;) 
– Ultralyd med Matias

Innlegget skulle først og fremst være om de aller første ukene. Så derfor avslutter jeg innlegget her. Men er det noe du lurer på videre i svangerskapet? Eller noe jeg har glemt å føre på her? Noe jeg har skrevet som virker uklart så må du bare spørre. Og om du ikke vil offentliggjøre denne store nyeheten til alle og enhver så send meg en mail.
– Gravid med Matias

Nyt tiden… Den er helt unik, og du får den aldri igjen...

Da vår lille supermann kom til verden

Da skal jeg få skrivd litt om dagen/dagene lille Matias kom til denne verden. Mange av dere har jo lest update helt frem til ting startet, men skriver ned en oppsummering..:) Til dere som vil lese rett fra fødselen startet kan bla litt nedover så ser dere hvor det begynner..:)

Tirsdag 14 juni var jeg på overtidskontroll. Jeg var ca 1 uke over termin, og vi skulle vurdere hva vi skulle gjøre videre. BT mitt hadde steget noe og fostervannsmengden hadde gått en del ned. Men legen valgte å se det an på fredag, og så ingen fare ved at jeg kunne gå noen flere dager..

Torsdag 16 juni dro jeg en tur til jordmor. Hun sjekket meg for modenhet og kom frem til at jeg hadde rett under 1 cm åpning. Så noe hadde skjedd, men hun mente jeg iallfall ville trenge en modningspille. I dag var alle prøver fine, men jordmor trodde dem mest sansynligvis ville sette meg i gang på fredag pga min tidligere fødselshistorie med Martine og pga prøveresultater osv..

Fredag 17 juni.. Pappaen sin burdag.. Jeg hadde i grunn forberedt meg på at det faktisk kunne bli en liten baby på pappaen sin bursdag. Selvom jeg innerst inne håpet lille Matias ville få sin egen dag. Vi dro på ny kontroll, og babyen hadde det bra. Men bt hadde igjen økt… Proteiner i urinen var nå på 1+. Fostervannet var nå enda mindre enn hva det hadde vært på tirsdag. Legen sjekket meg og kom frem til at jeg hadde (som jordmor sa dagen før) ca 1 cm åpning. Denne legen «strippet» (tøyer og drar i åpningen) meg i håp om å modne litt. Det var to leger sammen om vurderingen og begge kom frem til at dem ikke lengre ville vente med å få lille Matias ut. De ringte opp til føden for å sette meg i gang. Føden var full, men jeg kunne få time neste dag kl 08.30.

Jeg dro hjem med blandende følelser.. Enda en natt å grue seg på. Enda en natt med dårlig form og lite søvn. Men på en annen måte fikk jeg nå koset meg på dagen til min kjære, og brukt den sammen med han.. Vi dro hjem, handlet inn god mat og koset oss. Martine sov hos sine besteforeldre, så denne kvelden fikk jeg og Kristoffer helt alene. Det ble mye snakking den kvelden. Mange tanker og mange følelser.. Vi fikk ryddet hele huset, slik at det skulle bli deiligere å komme hjem med lillegutt. Vi laget god mat, så på film og prøvde å nyte en kveld helt alene..

Lørdag 18 juni var kommet. Jeg hadde sovet 3 timer, og var helt utslitt da klokken ringte. Det var en rar følelse.. Å vite at en skulle stå opp å gjøre seg klar for å gå i fødsel om bare noen få timer.. Formen var helt grusom! Jeg var kvalm og oppkastet lå langt oppi halsen min hele morgningen. Jeg var svimmel og hadde hodepine. Jeg var nok veldig spent, men mye av grunnen var også lite søvn. Jeg blir i en helt forferdelig form dersom jeg ikke får nok søvn.. Vi kom opp på føden med nervene i spinn. Mens vi sto på utsiden å ventet på jordmødrene snakket vi litt med et annet par som sto å ventet. Dem skulle ta KS og var også utrolig spente..

Dagen jeg skulle bli satt i gang..

Jeg fikk kommet inn på et undersøkelsesrom. Der sjekket vi babyen, bt og urin. Etter dette ble jeg lagt på et observasjonsrom. Og plutselig kommer det andre paret vi hadde snakket med inn. For det var henne jeg skulle dele rom med.:) Legen kommer inn og skal sjekke meg. Jeg hadde nå 2 cm åpning, så gårsdagens stripping hadde noe effekt. Jeg hadde jo hatt små tak i magen hele natten, men ikke slik at det gjorde vondt. Legen strippet meg på nytt. Denne gangen mye hardere enn i går. Ikke mye godt, men jeg håpet jo at dette skulle hjelpe. Så kom beskjeden jeg hadde fryktet.. Føden er HELT full, så vi må utsette igangsettingen.. Men jeg fikk inntrykk av at det var snakk om et par timer, så jeg godtok det. Jeg og min kjære tok bena fatt å tuslet rundt på et kjøpesenter i 2 1/2 time for å prøve å fremprovosere litt rier. Jeg hadde jo da blitt strippet på nytt og hadde små tak i magen. Jeg gikk og jeg gikk, og det var riktig ubehagelig. Jeg vagget rundt på kjøpesenteret med veneflon i handa og kneip sammen øyene hver gang det kom nye tak. Jeg fikk nok mange rare blikk ja, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville at noe skulle skje nå! Føden skulle ringe meg når jeg skulle komme tilbake for å bli satt i gang. Men ingen tlf kom.

Takene kom, og en sjelden gang innimellom var dem litt vonde.. Kanskje dette var rier..?

Et av de siste magebildene!:)

Vi dro tilbake på føden igjen og la oss ned for å slappe av. Kristoffer la seg opp i senga mi og vi sovnet som en stein begge to. Det var noe vi begge trengte. Og jeg følte virkelig det var godt å ha Kristoffer der. For det er utrolig hvor mange følelser som surrer rundt i hodet på en når en går slik å venter.. Timene gikk og det var vaktskifte. Vi regnet med at den nye jordmoren på vakt skulle komme inn å hilse på oss og evt informere oss om hva som skulle skje videre. Men timene gikk og ingen kom inn på rommet vårt.. Etterhvert ble naboen (som også hadde ligget lenge å ventet) hentet og fraktet ned til operasjonssalen. Til slutt ringte vi på snoren, og det kom en nokså stresset jordmor inn. Jeg spurte henne hvordan ting lå ann, og at jeg ønsket noe info. Denne jordmoren sa at hun ikke kjente til meg eller min journal, men at hun kunne sende inn dem som hadde ansvar for mitt rom..

2 timer gikk og ingen jordmor dukket opp. Nå fløyt alt av hormoner og føleser over og jeg brøyt sammen. Jeg følte jeg bare lå der i veien, og at jeg i grunn ikke var ønsket der. Jeg viste at babyen hadde lite fostervann, og at jeg derfor skulle settes igang. Dem hadde jo ikke sjekket med ultralyd hele denne dagen, så jeg begynte å bekymre meg over hvordan han hadde det. Nervene for fødselen kom. I det ene øyeblikket klarte jeg å fokusere på at jeg skulle få møte lillegutt, mens i det andre øyeblikket satt jeg bare å ristet fordi jeg gruet meg så til smertene som skulle komme. Utover dagen møtte jeg jo igjen dem som hadde tatt ks, og som hadde fått sin lille. Flere av de andre som jeg kom inn med tuslet rundt på barsel med sine søte små. Huff, dette var skikkelig pining.. Jeg hadde jo begynt å få små tak som hadde økt litt på i styrke, men ikke en person hadde spurt hvordan jeg hadde det eller om jeg hadde kjent noe. Legen som strippet meg da jeg kom inn sa jo til jordmødrene at dem skulle sjekke meg på ny senere og etterspørre rier. Men ingenting ble gjort. Klokken var vel rundt 1718 et sted når en barnepleier kom inn på rommet for å sette inn en ny naboseng. Hun kikket bort på meg å så at jeg lå å gråt. Hun ble litt sjokket tror jeg, for hun gikk rett bort til meg å lurte på hva som var galt.. Tårene strømmet på, og jeg fikk hulket frem at jeg trengte å prate med noen.. Å få litt informasjon. Barnepleieren kjente jo heller ikke til meg så hun skulle sende inn jordmoren som hadde ansvaret..

Etter en halvtime kom jordmoren som hadde mitt rom. Hun beklaget så mye, men la skylden på at det hadde vært hektisk på fødeavdl. Dem hadde under rapporten satt opp en oppfølgingssamtale med meg, men denne hadde blitt glemt. Jeg hadde nå ligget i ca 10 timer på sykehuset uten at en eneste person hadde stikket hodet inn og spurt hvordan jeg hadde det. Jordmoren la vekt på at jeg var lei meg, så det var tydelig at dem tok meg på alvor etter dem så tårene.. Hun sa hun ville sjekke meg på nytt, og til min store glede var det blitt 3 cm! Så disse takene og all gåingen hadde sin effekt. Hun strippet meg på ny, men hun var veldig forsiktig. Så jeg merket igrunn ikke stort til det etterpå. Jeg foreslo at vi kunne ut å gå litt igjen (siden hun strippet) og komme tilbake om evt 1 times tid. Da skulle jeg få snakke med en lege og evt få satt en modningspille.. Jeg fikk nytt håp og nytt mot..

Da satte vi turen ut igjen. Vi gikk litt ute, kjøpte oss en is og tok en kjøretur på en humplette vei. Vi kom tilbake etter 1 1/2 time og jordmoren kom på nytt inn.Hun spurte meg om hva jeg selv ønsket. Om jeg ville slappe av i natt og evt føde imorgen, eller om jeg ville føde i natt. Jeg forklarte at jeg helst ville at det skulle skje så fort som mulig, selvom det førte til at fødselen startet midt på natten. Jeg forklarte at jeg ikke orket en natt til, og at jeg da kom til å bli enda mer sliten enn hva jeg allerede var. Legen skulle snart komme inn til oss forklarte hun. Han måtte bare få tatt seg av de som nettopp hadde kommet inn. Jeg sa at dette var helt i orden, og at jeg kunne vente litt. Jeg hadde nå fått opp håpet litt og klarte på ny å forberede meg på det store som skulle skje.. Etter 12 timer kom jordmoren inn på ny. Hun forklarte på ny at pågangen var stor, men snart ville legen komme. Snart var det endelig min tur.. Kort tid etterpå kom samme jordmoren tilbake med mindre gode nyheter. Hun og legen hadde snakket sammen, og dem kom frem til at jeg trengte å slappe av i natt. Og at dem ville sette meg i gang med modningspille i morgen tidlig. DET GÅR IKKE ANN! Jordmoren tilbydde meg sovepille slik at jeg skulle få slappe av. Men dette takket jeg nei til. Jeg ville ikke begynne å prøve ut sterke medisiner natten før fødselen. I tillegg hadde jeg jo fra før små tak i magen som kunne bygge seg opp. Det ville vært kjedelig å gått i fødsel etter å ha tatt en sovemedisin. Jeg spurte om jordmor kunne sjekke åpningen på nytt, og evt strippe. Dette ville hun ikke da hun mente det ikke ville være noe endring siden jeg ikke hadde rier..

Det var vaktskifte og en ny jordmor kom inn på rommet mitt. En koselig, rolig og utrolig behagelig dame. Hun så jeg var lei meg, og satt seg ned for å prate med meg. Hun skjønte raskt hvordan jeg hadde det, og forklarte at hun ville hjelpe meg så godt hun kunne. Hun sa hun skulle sjekke litt planen for natten og kapasiteten på føden. Og om det var mulighet og jeg ønsket kunne hun sjekke meg og evt ta vannet mitt. Jeg ble helt sjokket! Hørte jeg virkelig riktig?.. Etter et par timer kom jordmoren på ny inn på rommet. Hun forklarte at det var nokså rolig i kveld, og at hun kunne sjekke meg for modenhet. Jeg hadde desverre bare 3 cm fortsatt.. Men jordmor forklarte at når jeg hadde kommet så langt som 3 cm, og hadde små tak i magen satte dem ikke lengre modningspille. Da gikk dem rett på å ta vannet.. Hmm, ny beskjed igjen..

Jeg blogger og oppdaterer fra sykehussengen. En deilig måte å få følelser og tanker ut på..

Jordmoren sa at hun ville prøve å strippe meg på ny. Dette sa jeg gledelig ja til. Denne søte og rolige jordmoren var det virkelig tak i! Hun tok i så det holdt. Hun beklaget at det gjorde vondt.. Men som sa jeg sa: Bare ta i alt du klarer.. For jeg orker ikke vente lengre.. Vondt er det, men det er rart hva man takler når man virkelig ønsker noe.. Jordmoren sa at jeg kunne slappe av litt, så kunne vi se om takene økte på. På dette tidspunktet sendte jeg min kjære hjem. Det kom mest sansynligvis ikke til å bli noe aktiv fødsel før i morgen, og han trengte å slappe av. Han ba meg ringe så fort jeg trengte han.. Jeg la meg ned i sengen og prøvde å slappe av. Jeg kjente kroppen var sliten, hodet var tungt og hodepinen eksploderte.. Ja, så får jeg prøve å sove litt da, tenkte jeg..

Så skjedde ting..

Men så økte takene litt på i styrke. 5 min etterpå gikk jeg inn på toalettet og oppdaget at det kom en del slim (noe som kommer da ting gjør seg klart). Det kom en ny rie mens jeg satt på do, og denne gangen var den sterk! Før jeg rakk å komme meg opp av do kom det på nytt en rie, og en til, og en til. Her snakket vi rier på 3040 sek med ca 30 sek mellomrom. Riene økte bare på i styrke og jeg sto til slutt lent over vasken og pustet som hest. HJELP hva skjer tenkte jeg. Dette er jo stormrier! Jeg fikk kavet meg inn til sengen min, og dro i snoren. Når jordmoren kom inn hang jeg over sengen og pustet meg igjennom en rie etter en annen. «Har riene økt i styrke»? Spør hun. «Ja, dem gir seg jo aldri», svarer jeg litt på innpust og utpust. Jordmoren smiler, og sier at vi nå skulle finne et føderom. Her trenger vi nok ikke vente lengre sier hun. Jeg brukte vel 15 min bare på å komme meg fra observasjonsrommet og over til føderommet. For jeg måtte jo ta sikkert 10 rier bare på veien bort.. Jeg ringte Kristoffer, men la på før han fikk tatt tlf. For da kom det nemlig en ny rie. Han ringte opp igjen og jeg fikk hikstet frem i tlf: «Jeg tror du bør komme nå..» Jeg hørte han ble litt stresset og la på i en fei. Og i løpet av 10 min var han her.

Da Kristoffer kom inn på rommet mitt sto jeg hengende over sengen, mens svetten silte nedover pannen. Han fikk nok litt sjokk, da han hadde dratt fra en nokså rolig jente for bare et par timer siden. Han så at jeg virkelig var godt i gang med fødselen. Jeg fløy frem og tilbake på do, og det kom enda mer slim. Ja, her var ting virkelig i gang. Vi skulle prøve å sjekke åpningen, så jeg fikk etter en god stund kavet meg opp i sengen. Dette med å sjekke åpningen ble jo veldig vanskelig da jeg ikke hadde pauser mellom riene. For det å legge seg over på ryggen under en rie er ikke mye godt. Men jeg måtte hive meg i det.. Jordmoren kom frem til at jeg nå hadde 45 cm åpning. Det hadde da gått 20 min siden stormriene begynte. Vannet gikk på denne tiden av seg selv..

Jeg fikk tilbud om lystgass, og dette takket jeg ja til. I min forige fødsel husker jeg lystgassen var god å ha, da jeg fikk konsentrert meg om puste riktig. Denne gangen følte jeg virkelig at den hjalp på smertene. Det ble jo en del lystgass, siden riene kom konstant. I de små pausene jeg hadde husker jeg bare hele rommet surret rundt.. Så det sier vel sitt. Riene gav seg såklart ikke, men økte bare på i styrke. Kroppen lå bare å ristet, siden jeg ikke fikk slappet noe av. De få gangene jeg fikk presset frem noen ord var halsen så tørr at man såvidt hørte hva jeg sa. Men jeg orket ikke drikke.. Etter ca 2 timer sa jordmoren at hun ønsket sjekke åpningen igjen. Og at hvis ikke disse riene var effektive ville hun sette meg på drypp. Jeg skjønte ikke hvorfor hun i all verden ville øke disse riene, som umulige kunne bli noe verre. Men skjønte i ettertid at når man har en slik stormfødsel, må dem få fortgang på ting. For en slik fødsel måtte gå raskt.. Riene mine fikk dem jo ikke inn på registreringen, slik som med Martine. Men jeg tror ikke dem tvilte på riene mine der jeg omtrent hang ut av sengen og hikstet i lystgassen..

Jeg sa også på dette tidpunktet at vi måtte sjekke åpningen. For har jeg ikke mer åpning må jeg ha noe smertelindrende. Jeg ønsket virkelig ikke epidural, men nå takket snart kroppen min for seg… Etter å ha psyket meg opp la jeg meg over ryggen og presset lystgassen ned i ansiktet.. Jordmor sjekket åpningen og det var blitt 78 cm. Dette var jo fremgang, men jeg husker at riene var såpass intense at hvert minutt ble langt. På dette tidspunkt målte Kristoffer riene mine. Jeg hadde 5 rier på 5 min.. Og riene varte nesten 1 min. Så det var ikke mange sekundene med opphold.

Jeg kjente gradvis at jeg måtte presse. Jordmor sa at dersom jeg følte pressetrang skulle jeg bare presse. For lillegutt måtte komme lengre ned i bekkenet. Jeg presset litt og litt, men husker jeg var ganske redd. Med Martine husker jeg det var en lettelse å skulle få presse, og at pressriene var gode i forhold til riene før. Men denne gangen syntes jeg pressriene var vonde og ubehagelige. Jeg lå på siden med bena samlet, og tror nok dette er mye av grunnen til jeg syntes det var vondt. I tillegg har jeg jo ekstrem bekkenløsning, så dette spilte en stor rolle..

Så kom den første pressrien. Den var ikke til å ta feil av.. Kristoffer bøyde seg ned mot meg, slik at jeg omfavnet hendene mine rundt han. Da pressriene kom var dem så sterke at noen lyder fra meg kom det nok denne gangen. Jeg ble helt satt ut selv at disse rare lydene som kom. Men jeg presset hodet mitt ned nakken til Kristoffer, så ble det litt lyddemping. Haha! Pressriene var like hurtige som de andre riene. Så i løpet av 34 min var lillegutt langt nede. Jeg spurte jordmor om det var lenge igjen. «Nei han er her nok i løpet av 12 rier nå». HVA?? Skal han ut nå!!!? Jeg fikk nytt mot og jeg var klar for å møte lille prinsen. Få sekunder etterpå kom en ny rie og jeg presset alt jeg hadde. Hodet kom, og jeg måtte puste litt før jeg orket presse mer. Noen sekunder etterpå kom en ny rie og resten av kroppen ble presset ut. Klokken var 04.41 søndag 19 juni. En fin fin 1årsbryllupsgave.. Jeg kikket rundt meg og bare smilte å sa: » Jeg kan ikke tro det.. Jeg er ferdig.. Ååh jaa!» Den lettelsen over at man faktisk er ferdig er ikke til å sette ord på.

Lillegutt som så klart fikk navnet Matias ble lagt oppå brystet mitt. Akkurat der og da var jeg så sliten og fjern at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd. Jordmor skulle sjekke meg for evt rifter og ta ut morkaken. Men det ble ikke lett. Jeg hadde jo vært så anspent i nesten 3 timer og derfor ble jeg superfølsom. Bare jordmor var bortatt meg spratt jeg opp av sengen. Ikke fordi det var vondt, men fordi det kilte. Jeg klarte virkelig ikke slappe av. Matias plasserte jeg hos pappaen sin, for jeg måtte virkelig få konsentrert meg om å bli ferdig. Morkaken satt litt fast, men etter litt medisiner og press på magen kom den. Til slutt, etter litt lystgass og avslapping fikk jordmor sydd det som måtte sys. Og det var kun noen få pyntesting. Jippi!

Jeg fikk vite etterpå at lillegutt kom med armen først, akkurat slik som supermann. Det vil si at armen lå ved siden av hodet på vei ut. Da er det kanskje ikke så rart at jeg kjente det litt ekstra denne gangen..


Jeg fikk lagt meg bort i sengen og la Matias til puppen. Etter litt leting fant han den endelig, og morsfølelsen kom. Det gikk opp for meg… At dette var faktisk den lille gutten som vi så sårt har ventet på.. Dette er «lillebror» Matias.. Alle smerter var glemt, alle smerter var verdt dette herlige nurket..

Her har jeg fått ammet, dusjet og beundrer kun min lille herlige inne på føderommet..

Lykkerus!


Alt i alt. En slitsom og lang dag. Men når ting først skjedde gikk det raskt.. Det var intenst og utrolig smertefullt. Men i gjengjeld får man jo da en mye hurtigere fødsel.. Med Martine tok det rett over 5 timer. Denne gangen tok det 2 timer og 3 kvarter. Med Martine tok vi litt bilder og filmet. Denne gangen ble det verken et bilde eller en film. Kristoffer sto ved min side hvert sekund..:P Vondt er det, men en opplevelse jeg aldri ville vært foruten..:)

Synet som ventet meg da jeg kom ut av dusjen..

Update..

Ja, når en kun ligger her på føden så kan jeg o informere dere litt om hva som skjer..

Da vi kom tilbake fra Herkules fikk vi lagt oss nedpå og vi sovnet.. Deilig å kunne få roet oss litt. Har vært utrolig kvalm, svimmel og hatt hodepine idag, noe som nok kommer av den lille søvnen. Når vi våknet tok vi oss noe mat og jeg kjente energien kom tilbake! Deilig å føle seg litt bedre..:)

Jeg hadde noe jeg ikke helt viste var rier eller ikke. Men det bygde seg opp som rier og var jo ikke akkurat godt. Men jeg vet at rier er voonde, så jeg tenker at dette kan jo ikke være rier..

Når klokken ble 17 kjente jeg frustrasjonen kom.. Ingen jordmor hadde snakket med oss siden vi kom inn kl 8.30.. Og jeg følte i grunn vi ble litt glemt. Ja, det er jo mye på føden i dag.. Men en liten update og kanskje en hei fra det nye vaktskifte ville vært greit.. Jeg ringte på, og jordmoren som kom kjente ikke noe til meg.. Så hun skulle sende inn en annen. Det gikk to timer, men ingen jordmor kom.. En barnepleier kom inn litt senere med en naboseng, og hun så da at jeg satt med litt tårer i øynene. Hun spurte meg så fint hva som var galt.. Da brøyt jeg sammen…

Jeg fikk hulket frem at jeg syntes det begynte å bli tøft å kun ligge her å vente på noe en gruer seg til.. Nemlig en fødsel. Ikke har jeg fått noe informasjon, ikke noe update. Ikke har noen kommet å spurt hvordan formen er, hvordan lillegutt har det.. Og grunnen til at jeg ble lagt inn var jo pga lite fostervann..? Den snille barnepleieren hentet jordmoren som hadde ansvaret for meg.. En hyggelig dame som satt seg ned å brukte god tid på å forklare.. Hun beklaget så mye, og sa at det var satt opp en samtale med meg, men at den hadde blitt glemt pga pågangen..

Jordmoren sjekket meg på ny, og til vår store glede hadde jeg nå 3 cm! Da har jeg faktisk hatt noen rier som har gitt litt effekt.. Jordmoren forklarte at dem ikke kunne gi meg modningpille da både jeg og lillegutt trengte ekstra observasjon og overvåkning etter den var satt. Sånn for å se hvordan lillegutt reagerte osv. Og nå hadde dem så mye å gjøre at dem ikke kunne følge meg så godt opp. Men hun sa at dem mest sansynligvis kunne sette en pille ikveld. Hun gav meg høyere skår enn tidligere idag, så KANSKJE.. Ja kanskje vi kan gå rett på «å ta vannet»..

Hun reiv og røsket på ny og takene kom på nytt.. Da var det bare ut å gå.. Vi gikk en liten tur, kjørte en tur på dumplette vei og spiste is..  Jeg får tak i  ny og ne, og håper dem snart bygger seg skikkelig opp.. Jeg vil ha VONDT! Haha..:)

Snart skal jeg få besøk av legen, og det blir spennende å se hva han sier :)) Håper virkelig det skjer noe ikveld, så jeg slipper vente til imorgen..

«Innlagt»

Jeej, dem har nett på fødeavdl….

Da vi kom kl 8.30 ble det tatt registrering og diverse prøver.. Det ble satt en veneflon, noe jeg virkelig hater! Første forsøk gikk ikke, så da fikk jeg et stikk i begge hender. Huff husker fra da jeg lå på sykehuset med Martine også, at veneflonen var noe av det værste.. Mest psykisk tenker jeg…

Liker ikke dette…

Etter dette ble jeg «lagt inn» og fikk rom på observasjon. Legen kom å sjekket meg. I går sa jordmødrene at dem fikk inn en finger, mens i dag fikk dem inn to. Det var mykt og modent. Legen strippet meg på ny, og denne gangen på en ganske kraftig måte. Ganske ubehagelig, men det satte fart på ting.. Fikk ganske fort tak i magen…

Svir fortsatt i handa.. Haha..

Fødeavdl var veldig full da vi kom inn, så vi måtte vente med å få modningspille. I mellomtiden er det jo lov til å håpe at ting skjer av seg selv.. For å få litt fortgang på ting dro jeg og Kristoffer ned på Herkules.. Tuslet rundt der i et par timer.. Takene kom konstant, men kan vel ikke kalle dem rier.. Heller mer maserier/sterke kynnere… Men i løpet av turen hadde jeg iallfall fått noen få gode rier..

Ut å gå!!

Ferdig med byturen. Sliten og noen gode tak i magen. Puuste puste..

Da vi kom tilbake til sykehuset var jeg ganske utslitt! Sovet lite i natt.. Så nå ligger jeg rett ut i sengen og prøver å slappe litt av. Har fått et par gode rier, og mange begynnende rier.. Så håper virkelig de bygger seg på nå.. Og at dem kanskje har åpnet litt mer så det kun er å ta vannet.. Dette er spennende!! Tenk at vi snart skal få møte vår lille nydelige gutt..:)

På byturen fikk vi kjøpt inn et par gaver som storesøster skal få når hun kommer på sykehuset. Også fikk vi hentet med oss bleiebøtta (som er gratis) og poser til den..

The day!

Den store dagen er kommet.. Vi skal straks dra hjemmenifra, og vi kommer ikke hjem igjen uten en liten baby! Det er veldig rart å tenke på..

Jeg ble jo som sakt tøyd og strippet i går, og det førte til gode tak i magen i hele går og i natt. De økte litt på og dabbet litt av.. Så noen gode rier ble det ikke, men merket helt klart at kroppen jobbet godt.. Så i dag er jeg fryktelig spent på å se om denne strippingen og takene har hatt noe effekt. Kanskje dem har gitt noe mer åpning? Kanskje jeg da slipper modningspille, og kan hoppe rett på «å ta vannet».. Vel snart får vi vite…

Gårsdagen ble brukt hjemme med min kjære mann. Vi dro på butikken og kjøpte noe god mat og masse godis. Deretter fikk vi ryddet litt, spist mat og kvelden ble tilbringt på sofaen. Vi så filmen «the dilemma» og heiv i oss popcorn, potetgull, godteri, iste og pepsi max til den store gullmedalje! Kristoffer fikk bursdagsgave som han satt å tuslet litt med også.. Han elsker jo alt som kan tykkes på og utforskes. Denne gangen fikk han en nettradio han kobler opp mot pcen. Denne ville han ha på kjøkkenet, slik at han kunne rocke vilt når han laga mat. Haha. Han viste meg stolt at han kunne gå inn på facebook osv via radioen. Og at den hadde mange 1000 kanaler..:P Hehe..

Kristoffer viser stolt frem nettradioen..:P

Fikk jo litt dårlig samvittighet da jeg ikke fikk stelt i stand noe til bursdagen til min kjære. Han laget til og med middagen selv (siden jeg hadde sterke kynnere/maserier..). Men han sa han hadde hatt en fin dag fordi..:) Gode mannen min! Vi ble enige om at vi skulle ta en skikkelig kjærestekveld noen uker etter Matias sin ankomst. Sånn for å feire min bursdag, hans bursdag og vår bryllupsdag, siden vi ikke har fått/får muligheten til å feire dette skikkelig.. Så det ser jeg frem til..

Veslevoksne storesøster..

Nå blir det bare spennende å se om lille Matias bestemmer seg for å komme i dag.. Eller om igangsettingen går over såpass lang tid at han kommer på søndag. Og fra tidligere erfaring er ikke føden alltid helt til å stole på.. Så håper de holder avtalen å setter meg i gang når vi kommer. At vi ikke blir lagt på observasjonsrom pga dårlig kapasitet.. Vel, jeg oppdaterer så fort jeg får muligheten..:)

Storesøster..:)

Daaa drar vi! IIIKK…..

Da er planen satt…

Da er jeg vel hjemme etter en ny overtidsvurdering.. Men ta det helt med ro. Jeg skal ikke bli her lenge..:)

Da jeg kom ble jeg som vanlig lagt til en ctg registering som så helt fin ut. Blodtrykket hadde igjen gått opp til 115/90, pluss at det hadde kommet proteiner på 1+ i urinen. Jeg sliter jo mye med hodepine om dagen, så disse tingene tilsammen er ikke akkurat veldig bra. Jeg fikk kommet inn til ikke bare en, men to hyggelige dameleger. Etter en nokså lang ultralyd undersøkelse kom vi frem til at det i dag var enda mindre fostervann enn hva det hadde vært sist. Som legen sa så lå det rett i grenseland..

Mitt kanskje siste magebilde her på bloggen? 41+6

Legen vurderte med tanke på urin, bt og fostervannsmengde at vi ikke lengre bør vente med å få lillegutt til verden. Hun ringte opp til fødeavdl for å avtale hva vi skulle gjøre videre. Føden var i dag ganske full med damer som hadde blitt satt i gang. Men jeg fikk time til igangsetting imorgen kl 8.30. Hun snakket litt om å evt legge meg inn til observasjon inatt. Men jeg er veldig glad jeg kan være hjemme, så lenge det ikke blir gjort noe..

Jeg ble sjekket igjen i dag, og hadde som i går 1 cm åpning. Jeg var moden, så legen tøyde og stippet meg. Ikke mye godt, men har i ettertid hatt gode tak i magen.. Så det er jo lov å håpe at ting skjer av seg selv ikveld/natt? Uansett kommer fødselen til å starte om bare noen få timer/dager..:) Er det ingen forandring blir det nok modningspille. Er det blitt mer åpning tar dem nok vannet. Det blir spennende å se…

Herlige sjarmerende Martine.. Hun lyser opp hverdagen vår..:)

I går var jeg for siste gang på skolen. Det var avslutning og så lenge lillegutt ikke hadde tenkt å melde ankomst tok jeg en tur.. Koselig å si hade til noen av lærerene og elever.. Selvom bare 2 av lærerene våre stilte opp… Mattelæreren vår var litt stor i munn å påsto at noen av oss kom opp i matte muntlig i år. Og gjorde vi ikke det skulle han spise matteboka si.. Han ble nokså lang i maska da faktisk ikke en eneste en kom opp i matte. Så på avslutningen hadde han bestilt bløtekake med print av matteboka, fordi han måtte jo stå for det han sa.. Klasseforstanderen vår kom med noen fine ord til oss alle. Og spesielt rørt ble jeg da han på slutten av talen la til at han var spesielt stolt og imponert over meg som hadde fullført året som mor og gravid med termin 6 juni.. Men lite flaut blir det ikke når alle snur seg å glor..:P:P Haha..

Mattebokkake..

Jeg måtte jo så klart smake på matteboken..:P

Da skal jeg legge meg nedpå sofaen og slappe av.. Lade batteriene og være fit for fight! Tenk i natt er nok siste natten i vår seng uten lillegutt. Lørdagen passer helt perfekt for lillegutt å melde ankomst. Siden det er pappaen sin bursdag i dag, og vår bryllupsdag på søndag. Hehe. Men uansett når han kommer så er han hjerlig velkommen!:)

Resultat av jordmortime

Jeg får slenge inn et «jeg lever» innlegg, så ikke dere tror jeg ikke i fødsel.. For noen fødsel er det ikke enda gitt..

Var som sakt hos jordmor i dag. Jeg var så spent at jeg ikke fikk sove hele natten. Jeg tror jeg sov 2 timer eller noe på morgningen, men alt jeg drømte om var hvor stor åpning jeg hadde. Om og om igjen.. Snakk om å være utslitt når jeg til slutt måtte stå opp.. Jeg var kvalm, skjelven, trøtt og uopplagt da jeg satte kursen mot byn. Rebekka var snill og ble med meg, så da hadde jeg personlig sjåfør!:)

Jordmor brukte lang tid på å sjekke alt fra bt, urin, blodprosent til hjerteslag.. Alt så jo kjempe bra ut i dag, og ingenting er bedre. Blodprosenten er og blir litt lav, og det kom ikke som noe sjokk. Er mye svimmel og uggen, så det er nok en naturlig forklaring på det.. Så var tiden inne for å sjekke modenheten.. Jeg var SÅ spent..

Jordmor fikk sjekket, og det var ikke akkurat veldig godt. MEN hun kom frem til at jeg var moden og hadde ca 1 cm åpning. Hun mente åpningen var litt for liten til å kunne strippe. Eller hun kunne fått det til, men som hun sa hadde det blitt svært vondt.. Hun sa som sant at ting kan fort snu, men at slik det så ut nå regnet hun med at jeg kunne trenge en modningspille for å fortgang i sakene. Hun trodde og mente at dette ville blitt gjort i morgen, og at ting skulle settes i gang da. Men som hun sa vet en aldri hvor mye det er å gjøre på føden, så er det ikke kapasitet blir jeg nok skyvd til side, og prioritert litt senere..

Meen jeg håper det skjer noe imorgen.. For nå kjenner jeg både på kroppen fysisk og psykisk at det holder.. Skal jeg klare og orke å gå igjennom en fødsel bør det skje noe nå snart.. I morgen har min kjære bursdag, så sannsynligheten for at han får en sønn i bursdagsgave er jo ganske så stor..

Jeg har jo et lite håp om at ting kan skje av seg selv i kveld, men regner i grunn med at det blir igangsetting.. Forhåpentligvis imorgen.. Ut skal lillegutt.. Og uansett er det snakk om få dager nå..:)

Tanker, følelser og en gledenyhet!

Jeg gleder meg til…

  • Å ligge rett ut på sofaen med en sovende liten baby på brystet
  • Se dypt inn i noen små herlige øyer som går alle veier (skjeling..)
  • Se mitt herlige lille barn ligge lunt å godt i den nye vognen sin
  • Gå lange turer
  • Våkne opp med en liten baby ved siden av 
  • Høre alle de søte små gurglelydene 

  • Se storesøsters første møte med lillebror
  • Se kjærligheten mellom storesøster og lillebror
  • Se dem knytter bånd
  • Se storesøsters stolte fjes da hun skal vise lillebror frem
  • Se utviklingen dem imellom..

Drømmer meg litt vekk her jeg sitter.. Jeg er på overtidsdag nr 9. Og når en får så lang tid til å tenke, gruble og fundere over fødselen går følelsene litt opp og ned. I ett øyeblikk føler jeg meg sterk, klar og forberedt. Jeg føler at fødselen gjerne kan komme, og at jeg skal ta den imot med åpne armer.. At dette er noe jeg skal klare med glans, og at jeg snart skal få møte lillebror.. Men så skjer det ikke noe.. Timene går.. Og følelsene snur.. HJELP! Jeg er ikke klar.. Jeg skal snart igjennom smerter en ikke kan sette ord på. Jeg skal snart inn i noe jeg har null kontroll på. Jeg kan ikke si stopp, jeg kan ikke bestemme.. Er ungen stor? Vil fødselen gå bra? Orker jeg å gå igjennom disse smertene? Vil det vare lenge? Vil jeg få rifter..? Vil alt være bra med lillebror..? Hjeelp jeg føler meg ikke klar..

I dag har jeg vært ute å shoppet faktisk!! Gått masse, så man kan jo håpe det har satt fart på sakene?

Ja, og slik går følelsene opp og ned som en berg og dalbane.. Men det er vel helt normalt.. Så disse stikkordene over er gode følelser som får meg på positive tanker, og som får meg til å tenke på det gode som kommer etter disse store smertene.. Jeg må tenke på fremtiden, hvor flott den skal bli. Den fine familien som snart skal utvikle seg fra 3 til 4… Og når jeg ser på stikkordene over kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg! Ååh savnet etter lillebror er stort nå ja…

Gleeder meg til babyen er ute, kroppen kommer seg og jeg kan jobbe litt i hagen igjen..:) Denne herligheten blomsterer opp på verandaen om dagen.. Den er så nydelig!

SÅ kan jeg komme med en gledelig nyhet.. Eller kanskje to? Mange mener det var fullmåne i natt, men nå har jeg hørt og lest at den faktisk kommer til kvelden/natten.. Så kanskje fullmånen funker allikevel? Haha.. Vel, vet ikke helt om jeg tror på det men.. Vi får se.. Glede nr 2 er at jeg imorgen skal til jordmor å bli strippet! Kroppen min er såå klar, jeg kjenner det på meg. Så jeg ringte jordmor som jeg har vært hos i svangerskapet. Forklarte at jeg ønsket evt en sjekk og stripping. Dette var ikke noe problem, og hun var svært positivt til dette. Ja, dette er det mange som har god effekt av..:) Hvis dette kan funke er det jo MYE bedre enn at jeg må igjennom en fødsel med drypp å hele pakka denne gangen også.. I tillegg sjekker vi nok bt og urin, noe jeg syntes er en god betryggelse, siden det hadde økt litt i går.. MEN vi krysser vel hver kveld fingrene for at noe skal skje av seg selv.. Så nok en kveld sier jeg: Vi får håpe det skjer i natt…

Ny overtidskontroll

Som jeg skrev i innlegget over fikk jeg time til ny overtidskontroll. Jeg ble tatt inn og registrert som overtidskontroll nr 1 i dette svangerskapet. Vi møtte samme damen som jeg tidligere har hatt fødselsforberedende samtale med. Hun er bare superkoselig! Jeg ble lagt til ctg registrering, og kort tid etterpå kunne hun konkludere med at hjerteslaga så bra ut..

Ctg registrering..

Blodtrykket og urinprøve ble tatt. Blodtrykket hadde økt til 125/95. Det pleier å ligge på 120/70. Her er det jo undertrykket som er mest vesentlig, og jeg må si at jeg ikke helt likte tallet 95.. Men så lenge alt annet var bra har det ikke noe å si. Urinen viste kun spor av protein, så ikke så veldig alvorlig heldigvis.

Den lille registreres. Hjerteslaga til venstre, livmoraktivitet til høyre..

Registrering. Livmoraktiviteten lå på rundt 720. Og det er vel lik null? Har ikke så mye peil på det der igrunn..

Vi fikk komme inn til legen, og han undersøkte lillegutt med ultralyd. Han kom frem til de samme målene som Trine har gjort. Som han sa så kan man aldri stole helt på målene man tar. Men han regnet med at lillegutt var rundt 3500 gr nå. Litt mindre enn gjennomsnittet, men godt innenfor alt som kalles «normalt». Nå som jeg går på overtid syntes jeg i grunn det er en stor betryggelse å vite at han ikke er så alt for stor.. Fostervannsmengden var ikke akkurat noe å skryte av, men det gikk akkurat mente han..

Mens vi ventet satt Kristoffer å leste fødselsvitser. «Jordmor: Har slimproppen gått? Den fødende: Nei han skulle bare hente seg litt kaffe..» Ehm haha?

Så spurte jeg pent som jeg skrev i forige innlegg om han ville sjekke modenhet. Og jeg lurte på om han evt kunne strippe for å trigge frem noe action! Vet mange har hatt god effekt av dette, og med alle disse småriene mine er det vel ikke så mye som skal til.. Svaret var enkelt og greit «nei»… Dette hadde ingen faglig bevist effekt så derfor utførte dem ikke dette. Det var heller en liten fare for infeksjon. Så det gjorde dem aldri.. Ehm? Jeg ble sjekket i uke 36 på føden etter eget ønske, og hører daglig om folk som blir strippet allerede i uke 37.. Så jaja..

Stoor og klekkeklar..

Jeg ble sendt hjem med ny innkallelse fredag kl 14.00. Da skulle dem vurdere evt igangsetting. Så nå håper jeg virkelig alt på at ting kan skje av seg selv innen den tid.. Hvis ikke ser det ut som det kanskje blir igangsetting denne gangen også. Og til fredag har jo pappaen i huset bursdag også.. Hehe!

Selvom dagene blir ekstra tunge nå har jeg denne herligheten å kose meg med.. I dag tok hun pianoet sitt ut i stua og holdt konsert for mammaen som lå rett ut på sofaen..:)

Så ikke noe nytt på denne fronten.. Men i natt er det fullmåne, og det sies at det er mange fødsler som starter da. Så da stoler vi på den gamle myten og ber om at det skjer i natt..:):)

Kveldens happening: Avslapping på sofaen..

PS: Følg meg på facebook og få med dere litt statusoppdateringer, publisering av nye innleg osv..:) Bli følger her..

En spennende dag…

Nok en natt uten fødsel…

Er kommet til uke 41+3 i dag. I går hadde jeg som sakt veldig mye nedpress, mer enn noengang før. Men utover kvelden roet det seg, og selv ikke en kynner kom.. Neei, vil jo ikke at symptomene på en fødsel skal forsvinne her.. Hehe!

Et av bildene fra fotoshooten hos Wenche. Jeg er den «rosa» magen. Lise er den «hvite» magen helt bakerst..

De siste dagene/uken har jo formen vært litt opp og ned. Jeg har vært mye kvalm, svimmel og hatt hodepine. Derfor tok jeg en tlf opp til fødeavdl i Skien for å etterlyse en ny overtidskontroll. Jeg fikk jo beskjed om at jeg skulle få innkallelse i slutten av denne uken. Men som jeg sa til de på føden ønsket jeg den i begynnelsen av denne uken for å sjekke at alt var ok – med tanke på formen..

Bilde tatt i studio hos Wenche. Ca 28 uker på vei..

Jeg pratet med en hyggelig jordmor som bare skulle sjekke litt data før hun svarte meg videre. Hun la fra seg røret og jeg hørte godt og tydelig at hun snakket med en annen jordmor. Samtalen gikk ut på at de hadde gjort «feil» med meg.. At jeg skulle ha 1ukeskontroll på jordmorpoliklinikken i Porsgrunn, og at kontrollen på fredag derfor ikke tellet som en overtidskontroll. At dem skulle følge meg opp, og at dem kunne sine rutiner. Og at jeg ikke skulle til dem før evt en igangsettelse..

Bilde tatt av Wenche. Ca 28 uker på vei

Jordmoren forklarte at jeg måtte prate med Porsgrunn. Hun satte meg over, og jordmoren der hadde fått beskjeden. Ja, du skulle jo vært her i går helst du.. Men så fikk jeg en time i dag i stedet kl 13.00. Jippi! Får håpe dem gir en litt bedre oppfølging og kan litt mer «rutiner» ved overtid. Mitt håp er jo at de evt kan sjekke etter modenhet (og at jeg er moden!) og evt strippe. For etter alle disse modningssmertene jeg har hatt den siste uken må vel noe ha skjedd? Håper jo også at evt stripping kan få litt fortgang på sakene..

41+2. SVÆR og virkelig høygravid!

Vel, jeg er ingen overtidskontrollekspert, så det blir spennende å se hva dem sier og gjør.. 
En spennende dag!