Da skal jeg få skrivd litt om dagen/dagene lille Matias kom til denne verden. Mange av dere har jo lest update helt frem til ting startet, men skriver ned en oppsummering..:) Til dere som vil lese rett fra fødselen startet kan bla litt nedover så ser dere hvor det begynner..:)

Tirsdag 14 juni var jeg på overtidskontroll. Jeg var ca 1 uke over termin, og vi skulle vurdere hva vi skulle gjøre videre. BT mitt hadde steget noe og fostervannsmengden hadde gått en del ned. Men legen valgte å se det an på fredag, og så ingen fare ved at jeg kunne gå noen flere dager..

Torsdag 16 juni dro jeg en tur til jordmor. Hun sjekket meg for modenhet og kom frem til at jeg hadde rett under 1 cm åpning. Så noe hadde skjedd, men hun mente jeg iallfall ville trenge en modningspille. I dag var alle prøver fine, men jordmor trodde dem mest sansynligvis ville sette meg i gang på fredag pga min tidligere fødselshistorie med Martine og pga prøveresultater osv..

Fredag 17 juni.. Pappaen sin burdag.. Jeg hadde i grunn forberedt meg på at det faktisk kunne bli en liten baby på pappaen sin bursdag. Selvom jeg innerst inne håpet lille Matias ville få sin egen dag. Vi dro på ny kontroll, og babyen hadde det bra. Men bt hadde igjen økt… Proteiner i urinen var nå på 1+. Fostervannet var nå enda mindre enn hva det hadde vært på tirsdag. Legen sjekket meg og kom frem til at jeg hadde (som jordmor sa dagen før) ca 1 cm åpning. Denne legen «strippet» (tøyer og drar i åpningen) meg i håp om å modne litt. Det var to leger sammen om vurderingen og begge kom frem til at dem ikke lengre ville vente med å få lille Matias ut. De ringte opp til føden for å sette meg i gang. Føden var full, men jeg kunne få time neste dag kl 08.30.

Jeg dro hjem med blandende følelser.. Enda en natt å grue seg på. Enda en natt med dårlig form og lite søvn. Men på en annen måte fikk jeg nå koset meg på dagen til min kjære, og brukt den sammen med han.. Vi dro hjem, handlet inn god mat og koset oss. Martine sov hos sine besteforeldre, så denne kvelden fikk jeg og Kristoffer helt alene. Det ble mye snakking den kvelden. Mange tanker og mange følelser.. Vi fikk ryddet hele huset, slik at det skulle bli deiligere å komme hjem med lillegutt. Vi laget god mat, så på film og prøvde å nyte en kveld helt alene..

Lørdag 18 juni var kommet. Jeg hadde sovet 3 timer, og var helt utslitt da klokken ringte. Det var en rar følelse.. Å vite at en skulle stå opp å gjøre seg klar for å gå i fødsel om bare noen få timer.. Formen var helt grusom! Jeg var kvalm og oppkastet lå langt oppi halsen min hele morgningen. Jeg var svimmel og hadde hodepine. Jeg var nok veldig spent, men mye av grunnen var også lite søvn. Jeg blir i en helt forferdelig form dersom jeg ikke får nok søvn.. Vi kom opp på føden med nervene i spinn. Mens vi sto på utsiden å ventet på jordmødrene snakket vi litt med et annet par som sto å ventet. Dem skulle ta KS og var også utrolig spente..

Dagen jeg skulle bli satt i gang..

Jeg fikk kommet inn på et undersøkelsesrom. Der sjekket vi babyen, bt og urin. Etter dette ble jeg lagt på et observasjonsrom. Og plutselig kommer det andre paret vi hadde snakket med inn. For det var henne jeg skulle dele rom med.:) Legen kommer inn og skal sjekke meg. Jeg hadde nå 2 cm åpning, så gårsdagens stripping hadde noe effekt. Jeg hadde jo hatt små tak i magen hele natten, men ikke slik at det gjorde vondt. Legen strippet meg på nytt. Denne gangen mye hardere enn i går. Ikke mye godt, men jeg håpet jo at dette skulle hjelpe. Så kom beskjeden jeg hadde fryktet.. Føden er HELT full, så vi må utsette igangsettingen.. Men jeg fikk inntrykk av at det var snakk om et par timer, så jeg godtok det. Jeg og min kjære tok bena fatt å tuslet rundt på et kjøpesenter i 2 1/2 time for å prøve å fremprovosere litt rier. Jeg hadde jo da blitt strippet på nytt og hadde små tak i magen. Jeg gikk og jeg gikk, og det var riktig ubehagelig. Jeg vagget rundt på kjøpesenteret med veneflon i handa og kneip sammen øyene hver gang det kom nye tak. Jeg fikk nok mange rare blikk ja, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville at noe skulle skje nå! Føden skulle ringe meg når jeg skulle komme tilbake for å bli satt i gang. Men ingen tlf kom.

Takene kom, og en sjelden gang innimellom var dem litt vonde.. Kanskje dette var rier..?

Et av de siste magebildene!:)

Vi dro tilbake på føden igjen og la oss ned for å slappe av. Kristoffer la seg opp i senga mi og vi sovnet som en stein begge to. Det var noe vi begge trengte. Og jeg følte virkelig det var godt å ha Kristoffer der. For det er utrolig hvor mange følelser som surrer rundt i hodet på en når en går slik å venter.. Timene gikk og det var vaktskifte. Vi regnet med at den nye jordmoren på vakt skulle komme inn å hilse på oss og evt informere oss om hva som skulle skje videre. Men timene gikk og ingen kom inn på rommet vårt.. Etterhvert ble naboen (som også hadde ligget lenge å ventet) hentet og fraktet ned til operasjonssalen. Til slutt ringte vi på snoren, og det kom en nokså stresset jordmor inn. Jeg spurte henne hvordan ting lå ann, og at jeg ønsket noe info. Denne jordmoren sa at hun ikke kjente til meg eller min journal, men at hun kunne sende inn dem som hadde ansvar for mitt rom..

2 timer gikk og ingen jordmor dukket opp. Nå fløyt alt av hormoner og føleser over og jeg brøyt sammen. Jeg følte jeg bare lå der i veien, og at jeg i grunn ikke var ønsket der. Jeg viste at babyen hadde lite fostervann, og at jeg derfor skulle settes igang. Dem hadde jo ikke sjekket med ultralyd hele denne dagen, så jeg begynte å bekymre meg over hvordan han hadde det. Nervene for fødselen kom. I det ene øyeblikket klarte jeg å fokusere på at jeg skulle få møte lillegutt, mens i det andre øyeblikket satt jeg bare å ristet fordi jeg gruet meg så til smertene som skulle komme. Utover dagen møtte jeg jo igjen dem som hadde tatt ks, og som hadde fått sin lille. Flere av de andre som jeg kom inn med tuslet rundt på barsel med sine søte små. Huff, dette var skikkelig pining.. Jeg hadde jo begynt å få små tak som hadde økt litt på i styrke, men ikke en person hadde spurt hvordan jeg hadde det eller om jeg hadde kjent noe. Legen som strippet meg da jeg kom inn sa jo til jordmødrene at dem skulle sjekke meg på ny senere og etterspørre rier. Men ingenting ble gjort. Klokken var vel rundt 1718 et sted når en barnepleier kom inn på rommet for å sette inn en ny naboseng. Hun kikket bort på meg å så at jeg lå å gråt. Hun ble litt sjokket tror jeg, for hun gikk rett bort til meg å lurte på hva som var galt.. Tårene strømmet på, og jeg fikk hulket frem at jeg trengte å prate med noen.. Å få litt informasjon. Barnepleieren kjente jo heller ikke til meg så hun skulle sende inn jordmoren som hadde ansvaret..

Etter en halvtime kom jordmoren som hadde mitt rom. Hun beklaget så mye, men la skylden på at det hadde vært hektisk på fødeavdl. Dem hadde under rapporten satt opp en oppfølgingssamtale med meg, men denne hadde blitt glemt. Jeg hadde nå ligget i ca 10 timer på sykehuset uten at en eneste person hadde stikket hodet inn og spurt hvordan jeg hadde det. Jordmoren la vekt på at jeg var lei meg, så det var tydelig at dem tok meg på alvor etter dem så tårene.. Hun sa hun ville sjekke meg på nytt, og til min store glede var det blitt 3 cm! Så disse takene og all gåingen hadde sin effekt. Hun strippet meg på ny, men hun var veldig forsiktig. Så jeg merket igrunn ikke stort til det etterpå. Jeg foreslo at vi kunne ut å gå litt igjen (siden hun strippet) og komme tilbake om evt 1 times tid. Da skulle jeg få snakke med en lege og evt få satt en modningspille.. Jeg fikk nytt håp og nytt mot..

Da satte vi turen ut igjen. Vi gikk litt ute, kjøpte oss en is og tok en kjøretur på en humplette vei. Vi kom tilbake etter 1 1/2 time og jordmoren kom på nytt inn.Hun spurte meg om hva jeg selv ønsket. Om jeg ville slappe av i natt og evt føde imorgen, eller om jeg ville føde i natt. Jeg forklarte at jeg helst ville at det skulle skje så fort som mulig, selvom det førte til at fødselen startet midt på natten. Jeg forklarte at jeg ikke orket en natt til, og at jeg da kom til å bli enda mer sliten enn hva jeg allerede var. Legen skulle snart komme inn til oss forklarte hun. Han måtte bare få tatt seg av de som nettopp hadde kommet inn. Jeg sa at dette var helt i orden, og at jeg kunne vente litt. Jeg hadde nå fått opp håpet litt og klarte på ny å forberede meg på det store som skulle skje.. Etter 12 timer kom jordmoren inn på ny. Hun forklarte på ny at pågangen var stor, men snart ville legen komme. Snart var det endelig min tur.. Kort tid etterpå kom samme jordmoren tilbake med mindre gode nyheter. Hun og legen hadde snakket sammen, og dem kom frem til at jeg trengte å slappe av i natt. Og at dem ville sette meg i gang med modningspille i morgen tidlig. DET GÅR IKKE ANN! Jordmoren tilbydde meg sovepille slik at jeg skulle få slappe av. Men dette takket jeg nei til. Jeg ville ikke begynne å prøve ut sterke medisiner natten før fødselen. I tillegg hadde jeg jo fra før små tak i magen som kunne bygge seg opp. Det ville vært kjedelig å gått i fødsel etter å ha tatt en sovemedisin. Jeg spurte om jordmor kunne sjekke åpningen på nytt, og evt strippe. Dette ville hun ikke da hun mente det ikke ville være noe endring siden jeg ikke hadde rier..

Det var vaktskifte og en ny jordmor kom inn på rommet mitt. En koselig, rolig og utrolig behagelig dame. Hun så jeg var lei meg, og satt seg ned for å prate med meg. Hun skjønte raskt hvordan jeg hadde det, og forklarte at hun ville hjelpe meg så godt hun kunne. Hun sa hun skulle sjekke litt planen for natten og kapasiteten på føden. Og om det var mulighet og jeg ønsket kunne hun sjekke meg og evt ta vannet mitt. Jeg ble helt sjokket! Hørte jeg virkelig riktig?.. Etter et par timer kom jordmoren på ny inn på rommet. Hun forklarte at det var nokså rolig i kveld, og at hun kunne sjekke meg for modenhet. Jeg hadde desverre bare 3 cm fortsatt.. Men jordmor forklarte at når jeg hadde kommet så langt som 3 cm, og hadde små tak i magen satte dem ikke lengre modningspille. Da gikk dem rett på å ta vannet.. Hmm, ny beskjed igjen..

Jeg blogger og oppdaterer fra sykehussengen. En deilig måte å få følelser og tanker ut på..

Jordmoren sa at hun ville prøve å strippe meg på ny. Dette sa jeg gledelig ja til. Denne søte og rolige jordmoren var det virkelig tak i! Hun tok i så det holdt. Hun beklaget at det gjorde vondt.. Men som sa jeg sa: Bare ta i alt du klarer.. For jeg orker ikke vente lengre.. Vondt er det, men det er rart hva man takler når man virkelig ønsker noe.. Jordmoren sa at jeg kunne slappe av litt, så kunne vi se om takene økte på. På dette tidspunktet sendte jeg min kjære hjem. Det kom mest sansynligvis ikke til å bli noe aktiv fødsel før i morgen, og han trengte å slappe av. Han ba meg ringe så fort jeg trengte han.. Jeg la meg ned i sengen og prøvde å slappe av. Jeg kjente kroppen var sliten, hodet var tungt og hodepinen eksploderte.. Ja, så får jeg prøve å sove litt da, tenkte jeg..

Så skjedde ting..

Men så økte takene litt på i styrke. 5 min etterpå gikk jeg inn på toalettet og oppdaget at det kom en del slim (noe som kommer da ting gjør seg klart). Det kom en ny rie mens jeg satt på do, og denne gangen var den sterk! Før jeg rakk å komme meg opp av do kom det på nytt en rie, og en til, og en til. Her snakket vi rier på 3040 sek med ca 30 sek mellomrom. Riene økte bare på i styrke og jeg sto til slutt lent over vasken og pustet som hest. HJELP hva skjer tenkte jeg. Dette er jo stormrier! Jeg fikk kavet meg inn til sengen min, og dro i snoren. Når jordmoren kom inn hang jeg over sengen og pustet meg igjennom en rie etter en annen. «Har riene økt i styrke»? Spør hun. «Ja, dem gir seg jo aldri», svarer jeg litt på innpust og utpust. Jordmoren smiler, og sier at vi nå skulle finne et føderom. Her trenger vi nok ikke vente lengre sier hun. Jeg brukte vel 15 min bare på å komme meg fra observasjonsrommet og over til føderommet. For jeg måtte jo ta sikkert 10 rier bare på veien bort.. Jeg ringte Kristoffer, men la på før han fikk tatt tlf. For da kom det nemlig en ny rie. Han ringte opp igjen og jeg fikk hikstet frem i tlf: «Jeg tror du bør komme nå..» Jeg hørte han ble litt stresset og la på i en fei. Og i løpet av 10 min var han her.

Da Kristoffer kom inn på rommet mitt sto jeg hengende over sengen, mens svetten silte nedover pannen. Han fikk nok litt sjokk, da han hadde dratt fra en nokså rolig jente for bare et par timer siden. Han så at jeg virkelig var godt i gang med fødselen. Jeg fløy frem og tilbake på do, og det kom enda mer slim. Ja, her var ting virkelig i gang. Vi skulle prøve å sjekke åpningen, så jeg fikk etter en god stund kavet meg opp i sengen. Dette med å sjekke åpningen ble jo veldig vanskelig da jeg ikke hadde pauser mellom riene. For det å legge seg over på ryggen under en rie er ikke mye godt. Men jeg måtte hive meg i det.. Jordmoren kom frem til at jeg nå hadde 45 cm åpning. Det hadde da gått 20 min siden stormriene begynte. Vannet gikk på denne tiden av seg selv..

Jeg fikk tilbud om lystgass, og dette takket jeg ja til. I min forige fødsel husker jeg lystgassen var god å ha, da jeg fikk konsentrert meg om puste riktig. Denne gangen følte jeg virkelig at den hjalp på smertene. Det ble jo en del lystgass, siden riene kom konstant. I de små pausene jeg hadde husker jeg bare hele rommet surret rundt.. Så det sier vel sitt. Riene gav seg såklart ikke, men økte bare på i styrke. Kroppen lå bare å ristet, siden jeg ikke fikk slappet noe av. De få gangene jeg fikk presset frem noen ord var halsen så tørr at man såvidt hørte hva jeg sa. Men jeg orket ikke drikke.. Etter ca 2 timer sa jordmoren at hun ønsket sjekke åpningen igjen. Og at hvis ikke disse riene var effektive ville hun sette meg på drypp. Jeg skjønte ikke hvorfor hun i all verden ville øke disse riene, som umulige kunne bli noe verre. Men skjønte i ettertid at når man har en slik stormfødsel, må dem få fortgang på ting. For en slik fødsel måtte gå raskt.. Riene mine fikk dem jo ikke inn på registreringen, slik som med Martine. Men jeg tror ikke dem tvilte på riene mine der jeg omtrent hang ut av sengen og hikstet i lystgassen..

Jeg sa også på dette tidpunktet at vi måtte sjekke åpningen. For har jeg ikke mer åpning må jeg ha noe smertelindrende. Jeg ønsket virkelig ikke epidural, men nå takket snart kroppen min for seg… Etter å ha psyket meg opp la jeg meg over ryggen og presset lystgassen ned i ansiktet.. Jordmor sjekket åpningen og det var blitt 78 cm. Dette var jo fremgang, men jeg husker at riene var såpass intense at hvert minutt ble langt. På dette tidspunkt målte Kristoffer riene mine. Jeg hadde 5 rier på 5 min.. Og riene varte nesten 1 min. Så det var ikke mange sekundene med opphold.

Jeg kjente gradvis at jeg måtte presse. Jordmor sa at dersom jeg følte pressetrang skulle jeg bare presse. For lillegutt måtte komme lengre ned i bekkenet. Jeg presset litt og litt, men husker jeg var ganske redd. Med Martine husker jeg det var en lettelse å skulle få presse, og at pressriene var gode i forhold til riene før. Men denne gangen syntes jeg pressriene var vonde og ubehagelige. Jeg lå på siden med bena samlet, og tror nok dette er mye av grunnen til jeg syntes det var vondt. I tillegg har jeg jo ekstrem bekkenløsning, så dette spilte en stor rolle..

Så kom den første pressrien. Den var ikke til å ta feil av.. Kristoffer bøyde seg ned mot meg, slik at jeg omfavnet hendene mine rundt han. Da pressriene kom var dem så sterke at noen lyder fra meg kom det nok denne gangen. Jeg ble helt satt ut selv at disse rare lydene som kom. Men jeg presset hodet mitt ned nakken til Kristoffer, så ble det litt lyddemping. Haha! Pressriene var like hurtige som de andre riene. Så i løpet av 34 min var lillegutt langt nede. Jeg spurte jordmor om det var lenge igjen. «Nei han er her nok i løpet av 12 rier nå». HVA?? Skal han ut nå!!!? Jeg fikk nytt mot og jeg var klar for å møte lille prinsen. Få sekunder etterpå kom en ny rie og jeg presset alt jeg hadde. Hodet kom, og jeg måtte puste litt før jeg orket presse mer. Noen sekunder etterpå kom en ny rie og resten av kroppen ble presset ut. Klokken var 04.41 søndag 19 juni. En fin fin 1årsbryllupsgave.. Jeg kikket rundt meg og bare smilte å sa: » Jeg kan ikke tro det.. Jeg er ferdig.. Ååh jaa!» Den lettelsen over at man faktisk er ferdig er ikke til å sette ord på.

Lillegutt som så klart fikk navnet Matias ble lagt oppå brystet mitt. Akkurat der og da var jeg så sliten og fjern at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd. Jordmor skulle sjekke meg for evt rifter og ta ut morkaken. Men det ble ikke lett. Jeg hadde jo vært så anspent i nesten 3 timer og derfor ble jeg superfølsom. Bare jordmor var bortatt meg spratt jeg opp av sengen. Ikke fordi det var vondt, men fordi det kilte. Jeg klarte virkelig ikke slappe av. Matias plasserte jeg hos pappaen sin, for jeg måtte virkelig få konsentrert meg om å bli ferdig. Morkaken satt litt fast, men etter litt medisiner og press på magen kom den. Til slutt, etter litt lystgass og avslapping fikk jordmor sydd det som måtte sys. Og det var kun noen få pyntesting. Jippi!

Jeg fikk vite etterpå at lillegutt kom med armen først, akkurat slik som supermann. Det vil si at armen lå ved siden av hodet på vei ut. Da er det kanskje ikke så rart at jeg kjente det litt ekstra denne gangen..


Jeg fikk lagt meg bort i sengen og la Matias til puppen. Etter litt leting fant han den endelig, og morsfølelsen kom. Det gikk opp for meg… At dette var faktisk den lille gutten som vi så sårt har ventet på.. Dette er «lillebror» Matias.. Alle smerter var glemt, alle smerter var verdt dette herlige nurket..

Her har jeg fått ammet, dusjet og beundrer kun min lille herlige inne på føderommet..

Lykkerus!


Alt i alt. En slitsom og lang dag. Men når ting først skjedde gikk det raskt.. Det var intenst og utrolig smertefullt. Men i gjengjeld får man jo da en mye hurtigere fødsel.. Med Martine tok det rett over 5 timer. Denne gangen tok det 2 timer og 3 kvarter. Med Martine tok vi litt bilder og filmet. Denne gangen ble det verken et bilde eller en film. Kristoffer sto ved min side hvert sekund..:P Vondt er det, men en opplevelse jeg aldri ville vært foruten..:)

Synet som ventet meg da jeg kom ut av dusjen..
Del innlegget mitt

13 thoughts on “Da vår lille supermann kom til verden

  1. Samme fødestue som meg jo :) Fantastisk historie, men synd at det ble så mye surr for deg..Er jo ganske emosjonell ifra før av og når en føler seg glemt i tillegg så blir det enda verre..

  2. helt utrolig at man kan si at man er opptatt på en fødeavdeling pga stor pågang altså… da må de ha inn flere folk, går ikke an. Jeg hadde blitt superfrustrert og lei meg i samme situasjon som deg.. huff og huff :S men heldigvis kom det til slutt en frisk og fin supermann i allefall <3

  3. Det var synd å høre om den dårlige behandlingen du fikk, men heldig var du som fikk en så hyggelig jordmor på kvelden :) Gratulere så mye med lille gutten deres, så flott at du deler fødselshistorien med oss :)

  4. GRATULERER SÅ MYE MED DEN NYDELIGE LILLE GUTTEN DERES!! :) Synd du fikk så dårlig behandling/oppfølging i starten, fikk vondt av deg da jeg leste det… Men nydelig fødselshistorie, selv om det hørtes vondt ut.. Men er jo verdt det når man får verdens beste premie :) Håper jeg er så heldig å få oppleve det en gang også (om ikke altfor mange år), er babysjuk.. hehe :) Kos dere masse :)

  5. Så koselig med fødselshistorie!
    Kan skrive under på at stormrier gir kjappe fødsler ja ;)
    Tårene triller her og jeg gleder meg til neste gang her også!
    Herlig familie du har Veronika ♥

  6. Jeg sitter her med tårer i øynene, og jeg får virkelig vondt av at du ikke fikk bedre oppfølging til å begynne med! Det er jo helt umenneskelig å bare la deg ligge sånn å vente.

    Det er godt å høre at du slapp en langdryg fødsel etter all denne ventingen da! Og gratulerer så mye med en liten supermann! Håper alt er bra med dere alle :)

  7. Usj, føler veldig med deg. Fikk selv stormrier, er virkelig intenst og utrolig smertefylt. Men så absolutt verdt det. Morsomt at han kom med armen først, da er det ikke så vanskelig å vite hva kallenavnet hans er/blir! :) Gratulerer så mye, han er virkelig skjønn. Og herlig å lese om mottakelsen fra Martine i tidligere innlegg. :)) Nyt

  8. Sitter her med tårer i øynene, både pga den dårlige behandlingen/ oppfølgingen du fikk og fordi det er så rørende å lese fødselshistorien din! Godt du klarte å glemme alt med en gang han var ute. Kos dere masse, gleder meg til flere bilder og oppdateringer :o)

  9. Sitter med tårer i øynene etter å ha lest. Så forferdelig trist for at du ikke ble tatt så godt vare på nå du kom inn og i alle timene frem til det starta. Håper det var bedre når du var på barsel. Og at du nå bare koser deg hjemme.

  10. Gratulerer så mye med lille supermann gutten!! Min fødsel varte også i 2 timer og 3 kvarter og det var igrunn veldig greit å bli ferdig så fort. ;-) Bare litt synd det ikke blir tid til å ta litt bilder! :-)

  11. Hørets intenst ut! Har ikkje opplevd en vanlig fødsel enda,tok KS i uke 32 å fikk ei lita snelle på 1740 g.
    Å hadde ingen smerter etter ks,hadde veldig lyst å føde vaginalt men det gikk ikkje for min del sida det var såpass tidlig. Men rekner med lillegutt var verdt alle smertene?:)Gratulerer så masse :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *