Nye mennesker kommer inn i en familie, mens andre forlater. Det er naturlig, og det er livets gang. Men uansett hvor naturlig døden intreffer er man aldri forberedt på det.. Man kan tro at man er forberedt. Men når man innser at man aldri kan se den personen igjen gjør det vondt.. Og det man trodde skulle være så naturlig og normalt gjør heller vondt…


For noen dager siden forlot vår kjære oldefar, Matines tippoldefar denne verden. Han var klar for å forlate verden for å være med min oldemor som forlot oss for 2 år siden. Han var fornøyd med livet, og sa selv at han følte at han nå var ferdig med det. Han har gjort mye godt opp igjennom livet sitt, det samme har oldemor. Dem har rørt mange hjerter på livets vei. Men en dag må dem forlate oss, og generasjonen etter dem skal ta over.. Det er deilig å tenke på at dem var fornøyd med livet. At dem var klare for å dø, og at dem ikke «gruet seg».

Men savnet er stort.. Det er kansje ikke så rart når en er vandt til å se dem i 22 år.. Det blir rart å dra opp på hytta uten å stikke en tur innom for å si hei.. For å spise litt kaker.. Ja, for oldemor disket alltid opp med kaker og kaffe. Og brus og saft til dem små.. Det er rart å aldri skulle se dem igjen.. Men som sakt er det livets gang, og noe vi bare må lære oss å leve med…


Jeg unnet både oldemor og oldefar dette, da det var demmes ønske. Men sorgen og savnet vil alltid være like tungt..

Nå må dere hvile fred begge to. Så må dere leve lykkelig sammen oppe i himmelen, slik dere ønsket.

Del innlegget mitt

3 thoughts on “Hvil i fred..

  1. Kondolerer til deg og dine Veronika.

    Dette var trist å høre, men det er godt å tenke på at han ikke gruet seg å følte han hadde gjordt alt han hadde hatt lyst å gjøre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *