«Hade bja pappa»
Jaaaa! Vi har endelig klart det.. Martine har begynt å stortrives i barnehagen og endelig begynner de vanlige rutinene å komme på plass igjen.. Kristoffer leverer henne om morgen før han drar på jobb, mens jeg som regel henter henne.. Det har gått fra hylgråt, til mindre gråt, til sutring.. Og de siste dagene har hun så fint vinket hade og sakt hade da pappaen drar..
Men denne prosessen har ikke gått av seg selv. Det har vært mye hardt abeid for å få Martine trygg i barnehagen.

Det hele startet med innkjøringen som overhode ikke var noe innkjøring. Denne barnehagen skulle ha oss til å levere ungene, si hade og gå allerede fra første stund første dagen. Barnehagen mente at dette hadde dem gjort i mange år, og dette skulle fungere veldig bra. Desverre hadde det motsatt effekt hos Martine. Kanskje ikke rart, da hun var i en litt annen posisjon en mange av dem andre barna.. Martine hadde nettopp blitt storesøster. Livet hennes hadde blitt totalt forandret og plutselig skulle hun bli «dumpet» på dette stedet, mens jeg dro avgårde med lillebror.. Det ble i hennes øyne veldig sårt.. Denne tiden tror jeg innkjøring med en mamma tilstedet hadde vært det lureste..

Men vi gav det litt tid.. Men etter kort tid med Matias syk. Det var en tøff tid for oss som foreldre, men ikke minst var det en like tøff tid for Martine.. Hun viste ikke helt hva som ventet henne fra den ene dagen til den andre. Jeg gikk med en stor skyldfølelse over å ikke ha fått noe alenetid med henne. Så innimellom prøvde jeg å få noen alenedager med henne. Forberedet henne på at IDAG, ja i dag skal du og jeg kose oss.. Men så havnet vi på legevakta.. Og Martine, som skulle tilbringe dagen med mamma måtte plutselig til farmor, mormor eller oldemor. Hun elsker jo å være hos alle disse menneskene, men problemet ble at hun ikke fikk den mammatiden hun trengte..
Det var rundt denne tiden at barnehageproblemene virkelig startet. Og ikke rart, hun hadde mye i sitt liv. Mange tanker og følelser i sitt lille, store hjerte..

Etter en stund orket jeg ikke sitte ved sidelinjen å se at «dette skulle fikse seg..» Jeg sa til meg selv at jeg måtte være sterk, stå for mine meninger og kjøre igjennom.. For jeg vet at jeg kjenner min egen datter best av alle, og vet hva hun trenger.. Speielt i denne perioden. 
Vi startet med klistremerker. Hun fikk 1 klistremerke hver dag, og på fredagene (når hun da hadde 5 klistremerker) var det ferie! Hun får på fredager en liten oppmerksomhet. Så dette var noe hun så frem til. Det er noen skeptikere der ute som har lurt litt ang dette med å gi gaver. De er redde hun skal bli avhengig av dem, og at det skal skjære seg når vi kutter dem ut. Greia her er at Martine er 2 år. Så om hun får et akvarium eller en fredagskjeks er det like stas. Så om vi må gi henne en liten oppmerksomhet til 5 kr hver fredag, så overlever vi nok. På en annen side er Martine en jente som er veldig lett å avvende mye ting. Så om vi avleder med andre ting glemmer hun nok denne pakken ganske så fort.:)

Martine fikk denne tiden 1 klistremerke i boka om hun hadde vært i barnehagen, og et på hånden (noe som er veldig stas) om hun hadde vært flink å gått på do i barnehagen. Dette funket noe, men det var fortsatt problemer. Jeg så klart og tydelig at her MÅTTE mammaen inn i bildet. Jeg gjorde avtaler med primærkontakten til Martine om at jeg måtte starte en ny tilvending, og jeg måtte gjøre det på min måte.. Noen var enige, andre ikke. Men dette er mitt barn, og jeg vet at det er dette hun trenger.. 
Så jeg startet å være der ca 1 time under leveringen. Martine syntes det var SÅ stas. Det ble mye prat og gjentakelse over «avtalen» vår. Mamma skulle gå etter lunchen, også skulle mamma hente igjen etter noe timer. Vi kom slik at jeg rakk å være der under et måltid, nettopp fordi dette har vært en usikker situasjon for henne tidligere.. Fra dag 1 så vi forandringer. Martine spiste som aldri før. Hun slapp de ansatte mer og mer inn på seg. Hun lot dem følge henne på do, og hun lot dem få lov til å hjelpe til.. Jeg var bestemt på at de ansatte kunne hjelpe henne med ting, mens jeg kun skulle stå ved siden av for Martines del. Og dette funket som bare det..

Fra dag 1 vinket hun hade når jeg dro. Noen tårer ble det, men tiden uten mamma gikk lettere og lettere. For å gjøre en lang historie kort så gjorde jeg dette i en ukes tid. Jeg la mye vekt på å snakke om barnehagen, gå turer til barnehagen på ettermiddagen/helger. Jeg la mye fokus på alt det positive i barnehagen. Og jeg prøvde gi henne det inntrykket av at barnehagen var et fint sted å være. At hun var heldig som fikk være der, spise der, være med på turer, leke osv. 
Etterhvert startet vi opp med at Kristoffer leverte. Det ble endel grining i begynnelsen, men langt i fra slik det hadde vært. Jeg pleide stå opp sammen med dem på morgningen for å få denne tiden med Martine.. Også følge henne ut i bilen. Dette funket også veldig bra. I dag hender det jeg står opp å hjelper til, men det hender ogå veldig ofte at Martine og pappaen tar det helt selv, mens jeg slapper av etter evt litt våkennetter osv.. 
Kristoffer som leverer forteller at det går bedre og bedre. Og at hun den siste uken har smilt, vinket hade og gått å leket. Jeg som henter får tilbakemld fra ansatte om er helt sjokkert over forandringen. Jenta er i strålende humør, hun leker, spiser, går på do, synger og danser.. 

Mammahjertet har ikke lengre så vondt.. Det er godt å endelig føle at brikkene faller på plass.. At vi kan begynne å fokusere på andre ting igjen og bare la barnehagen være et positivt sted..
Så til alle mammaer: Stol på ditt eget mammahjerte. Det vet best og kjenner barnet ditt best :)
Del innlegget mitt

10 thoughts on “Lys i enden av tunnelen

  1. Det var absolutt ingen god innkjøringspraksis!! Sitter her lettere sjokka.. Har selv jobbet i bhg g er utdannet barne og ungdomsarbeider, og har i begge bhg jeg har jobbet i brukt 3 dagers innkjøring. Der barna har gradvis lengre dager og at barna er gradvis litt mer alene for hver dag. Men det er viktig at foreldrene er med fra starten, sånn at barna får en god og trygg start. Syns det er veldig bra at du satte ned foten og stod på ditt!! ;) Man kjenner tross alt sitt eget barn best. Syns du gjorde en kjempe jobb og bra at det går mye bedre nå :)

  2. Blir helt sjokkert jeg over innkjørings rutinene til barnehagen.

    godt du fikk satt ned foten og at martine syns det er bedre nå.

    Flott gjort!

    Line

  3. Ojojoj! Jeg vet enkelte barnehager har en sånn type innkjøring, men det er stort sett lite vellykket!!
    Jeg jobber selv i barnehage (og er utdannet innen faget), og hos oss har vi 3 dagers innkjøring, hvor foreldrene går mer unna etterhvert som dagene går og barna blir trygge og er klare for det!
    Og selvfølgelig trenger de flere dager så får de det. (1 og 2 åringer hos oss beregner vi 4 dager).

    Kjenner jeg blir sinna når jeg hører hvordan bhg har oppført seg! Og vondt i hjerte mitt får jeg også. Sånn skal det IKKE VÆRE!

    Bra at du sto på ditt! Stol på deg selv for det er du som vet hva barne ditt trenger!

    Kristine

  4. Flott innlegg :) Mener som deg at man kjenner sine barn best selv, så hva som står i lærebøkene, eller erfaringer fra tidligere trenger ikke nødvendigvis og passe like godt for alle sammen! Bra du står på kravene! Du er ei super mor Veronika! Ha en strålende helg :)

  5. Jeg hadde aldri godtatt den innkjøringen! Å levere et barn til voksne det ikke kjenner er da ikke godt for noen! Nei, foreldrene skal være der så ungen får tid til å bli kjent i de nye omgivelsene!

    Glad det har gått bedre for Martine!

    God fredag :D

  6. Veldig enig i de siste linjene dine der.

    Den innkjøringa som bhg mente var best passer kanskje for noen, men sånn som det var for dere, så syns jeg du gjorde det rette. :) Ingen barn er like..

  7. Må bare si at jeg synes du har vært fantastisk flink og utrolig sterk!!! Sitter med tårer på kinnet, og får vondt i mamma hjertet… Utrolig deilig å høre at det går så mye bedre… Og må jo si jeg ser at hun koser seg når jeg henter Alida… :)

    Og sist men ikke minst… Mamma hjertet har alltid rett…! <3

  8. Synes du har vært veldig flink jeg! Det er viktig å tenke på at DU alltid kjenner ditt barn best! Stå på!
    Hilsen en annen mamma!

  9. Dummeste innkjøringen jeg noen gang har hørt om…
    Selfølgelig er det alltid best å foreldrene med de første dagene!

    Så godt hu nendelig trives og er seg selv :D
    Det tenker jeg du kjenner på kroppen,skuldrene er nok litt mer senket.

    Kajsa brukte heeele første bhg året på å tilpasse seg:(
    Så vet godt hva du prater om,var ett sant mareritt….

    Fine bilder <3
    God helg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *